Norge – et oljerikt land med et stort klimaparadoks

En ny Nordregio-rapport forsøker å besvare spørsmålet ved å utforske to hovedstrategier som følges for å håndtere dette klimaparadokset:

1. En grønnere oljeproduksjon ved hjelp av fornybar energi.
2. Et skifte mot alternativer til oljeproduksjon. 

Begge strategier reiser komplekse utfordringer som påvirker Norges mulighet til å nå sine klimamål for 2030 og fremover.

Norges avhengighet av olje- og gass-sektoren er tydelig: 31% av statens inntekter, 20% av investeringene, over 40% av eksporten og 20% av BNP kommer herfra. I 2022 økte bidraget til 30% av BNP som følge av Russlands invasjon av Ukraina. I tillegg var 205.000 personer i 2019 enten direkte eller indirekte arbeidene i sektoren – tilsvarende 10% av den private sysselsettingen, med Rogaland som et regionalt senter der over 30% av sysselsettingen er oljeavhengig.

Denne økonomiske gevinsten har gjort Norges BNP per innbygger markant høyere enn i de andre nordiske land. Til gjengjeld slipper Norge ut mer CO₂ per innbygger enn disse. Olje- og gass-sektoren spiller her en betydelig rolle som den største utslippskilden av klimagasser i Norge og sto i 2023 for 25% av landets samlede utslipp. Skal Norges mål om 55% reduksjon innen 2030 nås, krever det en omfattende grønn omstilling i sektoren.

For å redusere utslippene fra olje- og gass-sektoren har Norge sluttet seg til EUs kvotesystem for CO₂ og innført en nasjonal CO₂-avgift som vil øke frem mot 2030. Det betyr at bedrifter i sektoren må betale 2.000 kroner per tonn utslipp. Til tross for dette avgiftsnivået, som ifølge miljøorganisasjonen Bellona sannsynligvis er verdens mest ambisiøse, er det ikke tilstrekkelig da oljeproduksjonen fortsatt er meget lønnsom.

Derfor har sektoren satset på grønn elektrifisering, der naturgass- og dieselforbrenning i turbiner erstattes av vannkraft og vindkraft fra land. Å drive offshore oljeproduksjon med fornybar energi fra land har imidlertid ført til betydelige politiske og regionale konflikter om naturvern, plassering av nye vindparker og priseffekter. Dette har resultert i mer begrenset tilgang til fornybar energi enn håpet, noe som utfordrer Norges klimaforpliktelser.

1. I lys av dette har fokuset på havvind økt som et middel til å møte oljeindustriens behov for fornybar energi. Samtidig ser sektoren på nye forretningsmodeller:
2. Offshore og flytende vind: Erfaringer fra offshore oljeproduksjon gir et godt utgangspunkt for at sektoren kan gjenoppfinne seg selv som industri innen flytende havvind. Flytende turbiner forankres for eksempel til havbunnen på omtrent samme måte som flytende oljeplattformer.
   CO₂-fangst og lagring: Gamle oljefelt har potensial til å bli omgjort til effektive CO₂-lagre.
3. Naturgassbasert hydrogenproduksjon: Ved å kombinere gassreserver med CO₂-fangst kan sektoren produsere såkalt blått hydrogen, som EU-kommisjonen anerkjenner kan spille en rolle som overgangsdrivstoff. 

Den store utfordringen for både havvind og de alternative forretningsmodellene er at de ennå ikke er modne og krever mer omfattende innovasjonsstøtte – i en situasjon der politisk uenighet i seg selv hemmer tempoet i den grønne omstillingen. Samtidig har Norge kommet sent i gang og ligger etter med å oppfylle sine klimaforpliktelser for 2030. Det kan bety at Norge må kompensere for sitt klimaunderskudd gjennom investeringer i grønne prosjekter i utlandet, slik det tidligere var under Kyoto-avtalen.

Last ned hele rapporten her