Hvorfor ikke økt offentlig kapasitet i barnevernet?

Intensjonen er ikke feil

Storsletten har rett i følgende: Forsøket med å øke det offentlige innslaget i barnevernet har hatt negative konsekvenser. Bufetat har ikke klart å bygge opp det offentlige institusjonstilbudet i barnevernet. Derfor har de måttet ty til private enkeltkjøp som koster mer og ikke garanterer god kvalitet. 

Storslettens konklusjon burde jo vært: Sørg for å bygge opp det offentlige institusjonstilbudet.

Ole Jacob Broch og Axel Fjeldavli
Tankesmien Agenda

Dette kan få helt direkte negative konsekvenser for barna det gjelder. Mange av de mest utsatte barna, og de som også begår mest kriminalitet, havner mellom flere stoler når de ikke får institusjonsplasser som passer dem. Da blir fort ungdomsfengsel til slutt den eneste løsningen, etter at de har skapt betydelig utrygghet i samfunnet på veien. Det er alvorlig.

Men disse viktige utfordringene knyttet til prosessen med oppskalering av det offentliges andel i barnevernet, er ikke et argument for at intensjonen er feil.

Mer samarbeid er ikke i seg et onde, tvert om, men Storslettens konklusjon burde jo vært: Sørg for å bygge opp det offentlige institusjonstilbudet. Sikre nok ansatte i tjenestene og utred om det kan etableres barneverninstitusjoner som er egnet for de mest voldelige barna, slik at de ikke må settes inn i fengsel. Og selvfølgelig, ikke bygg ned det private tilbudet før man har bygget opp det offentlige.

Offentlige institusjoner bør styrkes

For det er nemlig gode argumenter som taler for at det offentlige burde spille en sterkere rolle i barnevernet. 

Et samfunn kan vurderes etter hvor godt vi tar vare på de mest sårbare. 

Ole Jacob Broch og Axel Fjeldavli
Tankesmien Agenda

En viktig grunn er at barnevernet gjennomfører noen av de strengeste tvangstiltakene vi har i rettsstaten vår. Hjemler som bare det offentlige kan treffe, som videre er underlagt strenge menneskerettslige forpliktelser. Det er fordi tvangsinngrep og maktanvendelse bør være demokratisk forankret. Da er det viktig at vi både har faktisk kontroll og styring på tjenestene som leveres.

Faktisk kontroll og tilsyn med private tilbydere kan være vanskeligere. Et eksempel er fylkeslegen Petter Schou, som for mange år siden ropte varsko om at det er komplisert å drive tilsyn med private aktører som har oppdrag gjennom kontrakt.

Støstad-utvalget peker på mye av dette i sin rapport, og sier det er en grunnleggende utfordring å kontrollere kvaliteten i barnevernstjenesten, noe som ikke blir lettere ved private anskaffelser. Det er vanskelig å kontraktsfeste kvalitetskrav.

Barnevernets kritiske og spesielle samfunnsfunksjon, samt krevende rettslige rammer som følger av den vidtfavnende myndighetsbruken på dette området, tilsier tettere kontroll og styringsmekanismer enn kontraktsbaserte anbudsprosseser tillater. 

Helhetlig perspektiv

Det offentlige har også et større potensiale for å sørge for helhet i tjenestetilbudet. Etter barnevernreformen i 2022 skal barneverntjenestene dreies i retning av mer forebyggende og tidlig innsats. Det er nødvendig med et tiltaksapparat som fanger barna opp tidlig, som kommuniserer godt med hverandre og som smidig kan finne riktig virkemiddel gjennom tverrfaglig kartlegging.

Et samfunn kan vurderes etter hvor godt vi tar vare på de mest sårbare. Det krever av oss som diskuterer politikken at vi ser veivalgene for styringen fra flere sider.

Om mer samarbeid med private blir eneste løsning for barnevernet, gjør politikerne seg selv en bjørnetjeneste.