Lost in translation – er «byråkratsk» et demokratisk problem?

«Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 113/2020 om endring av EØS-avtalens vedlegg X (Selskapsrett) (S-delen)»

Synes du dette er klart og greit? Da er du sannsynligvis byråkrat i Brussel eller i Nærings- og handelsdepartementet. Jeg tør påstå at de fleste andre vil ha problemer med å begripe hva dette betyr. Sitatet er hentet fra Stortingets hjemmesider, og er overskriften på en sak som skal opp til behandling i Næringskomiteen i Stortinget. Det har åpenbart noe med selskapsrett å gjøre, men hva? Jeg forsøker å få litt mer informasjon og klikker meg videre til dette:

«Endringer i lov om europeiske selskaper (SE-loven) og lov om europeiske samvirkeforetak (SCE-loven) mv. (forskriftshjemler for saksbehandlingsregler) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 113/2020 om endring av EØS-avtalens vedlegg XXIII (Selskapsrett)»

Grunnleggende verdier vi er stolt av i den norske rettstradisjonen er åpenhet og offentlighet. Til tider kan dette være irriterende for byråkrater som helst vil jobbe i fred. 

Joda, det kom et par mer forståelig ord der, men sannelig er dette ikke særlig informativt. De som ønsker mer informasjon om EU-systemet og regelverk på vei inn i norsk rett, kan hente mye nyttig informasjon fra EØS-notatbasen som ligger åpent på regjeringens hjemmeside. Basen er et verktøy for forvaltningens arbeid med EU og EØS-saker, og gir informasjon om saksgangen og norske posisjoner i nytt regelverk som kommer fra Brussel. Men også her er det kryptiske titler som ikke innbyr til forståelse for den uinvidde:

Hva med overskriften: «Biocid - Capsicum oleoresin expeller pressed», og «Utfyllende bestemmelser til MiFIR om justering av likviditetsterskler og handelsprosentiler for instrumenter som ikke er egenkapitalinstrumenter» eller «Felles metode for beregning av POM og WG, artikkel 7(5)»?

Åpenhet og offentlighet

Grunnleggende verdier vi er stolt av i den norske rettstradisjonen er åpenhet og offentlighet. Til tider kan dette være irriterende for byråkrater som helst vil jobbe i fred. Det tar verdifull tid å vurdere innsynskrav, eller forklare alt det kompliserte man holder på med for utenforstående. Den jevne byråkrat har krevende arbeidsoppgaver og liten tid, så det er forståelig at en slik oversettelsesjobb holdes på et minimum. Likevel er det helt nødvendig at folk utenfor byråkratiet forstår hva som skjer der inne. Det hjelper ikke å være åpen dersom informasjonen er kryptert på et uforståelig stammespråk. For å oppnå reell åpenhet slik at demokratiske prosesser skal fungere godt, kreves det derfor også forståelig informasjon.

Latin fra alteret

Før i tiden var latin språket som prestene fremførte fra alteret. Det hørtes imponerende ut, og skapte en undring og respekt i menigheten. En følelse av noe opphøyet. Presten ble ikke knepet i en unøyaktighet eller arrestert i en feil ettersom de færreste var lærde nok til det. Slik kunne presten også messe i fred. Når man forsøker å lese EU-rettslig stoff kan man iblant få følelsen av at den som snakker mest kryptisk og komplisert anses som den flinkeste, og man kan selv overmannes av en følelse av dumhet.

Når man endelig har forstått hva det dreier seg om selv, er det lett å slutte der, og ikke ta jobben med å oversette forståelsen videre til andre.

Når rettstradisjoner møtes

Det er gode grunner til at EU-retten virker uforståelig og ugjennomtrengelig. I EU møtes en rekke rettstradisjoner. I det tidligere EU-landet Storbritannia er rettstradisjonen domstolsskapt rett. Altså tar man utgangspunkt i hva en domstol har dømt tidligere, og trekker generelle rettslutninger på bakgrunn av enkeltsaker. I Norge og sentral Europa går vi motsatt vei, og tar utgangpunkt i et gjennomarbeidet generelt lovverk som vi tolker i enkeltspørsmål. Når ulike rettstradisjoner møtes i et overnasjonalt organ, som for eksempel EU, får man raskt problemer når man skal begynne å utvikle rettsakter som skal gjelde likt i alle land. Ulike byråkratiske tradisjoner og språk bidrar til å forvanske selve lovgivningsprosessen. I tillegg har man ulike offisielle språkversjoner som skal tolkes likt i alle medlemslandene når lovene skal gjennomføres i medlemslandene. Ikke rart dette blir komplisert. For den norske byråkraten som skal jobbe med å ta EU-regelverket inn i norsk rett, er det mange hindre for forståelsen. Når man endelig har forstått hva det dreier seg om selv, er det lett å slutte der, og ikke ta jobben med å oversette forståelsen videre til andre.

Kunnskap er makt

En reell åpenhet krever en viss grad av pedagogisk innsikt i byråkratiet, slik at man tilgjengeliggjør EU-direktivene for utenforstående lesere. Det krever også tid. Det er mange eksempler på at dette gjøres, og at byråkratene gjør en god jobb med å oversette og tilgjengeliggjøre for norske borgere. I byråkratiet er det det et økt fokus på klart språk. Ofte kan bare ett par ord gjøre underverker. Det er enklere å lese om klimakvotedirektivet, eller Åpne data-direktivet enn å få presentert et direktivnummer. Mange har etter hvert fått et forhold til forkortelsen GDPR, men det er fint når byråkratene bruker kortnavnet sammen med den mer oppklarende benevnelsen Personvernforordningen. Men fortsatt er det potensiale for enda klarere språk. 

Scientia potentia est – på godt norsk betyr det kunnskap er makt. Mindre "byråkratsk" og mer godt norsk vil tjene demokratiet.

Scientia potentia est – på godt norsk betyr det kunnskap er makt.