Når nye aktører former det grønne verdensbildet

I lys av dette fremstår USAs tilbaketog fra klimaforpliktelser ikke bare som et indrepolitisk valg, men som en geopolitisk åpning. Der USA tidligere satte standardene for hva som var ambisiøs eller legitim klimapolitikk, ser vi nå at nye regionale makter, som Tyrkia, men også Kina, India og enkelte gulfstater, tar eierskap til fremtidens klimapolitiske retning. Det skjer ikke nødvendigvis i tråd med vestlige modeller, men det skjer, og det er et av de viktigste, men ofte underkommuniserte, skiftene i det globale maktspillet akkurat nå.

Betydningen av Tyrkias forslag handler derfor ikke bare om hvilke konkrete tiltak som iverksettes, men om at landet nå anerkjenner klima som en nasjonal kjerneinteresse. I en region preget av sikkerhetsutfordringer og geopolitisk rivalisering, kan klimapolitikk bli en ny kanal for stabilitet og strategisk samarbeid. Samtidig blir det også en ny arena for konkurranse, der de som satser tidlig på grønn industri og teknologi, vil få et fortrinn i morgendagens globale økonomi. 

Er vi klare for en fremtid der vi ikke lenger alene setter standarden?

Celise Skaar
Miljøøkonom, Cegal

Hva betyr det for oss?

Tyrkias klimaforslag er ett av flere tegn på et større skifte. I fraværet av en samlet vestlig ledelse på klima, ser vi at land med helt andre politiske systemer og historiske forutsetninger nå begynner å definere fremtidens standarder. Det bør vekke oppmerksomhet, og kanskje også ydmykhet, hos de landene som lenge har betraktet seg selv som ledende i det grønne skiftet. 

Den globale klimakampen er ikke lenger bare formet av EU og USA. Den formes i stadig større grad av nye aktører som tar grep, men gjør det på egne premisser, tilpasset egne utfordringer og interesser. Det betyr ikke at alt som gjøres er bra eller demokratisk forankret.

Land som Kina og Tyrkia har fortsatt store utfordringer knyttet til pressefrihet, diskriminering og sivilsamfunnsdeltakelse. Nettopp derfor er det også et tydelig tegn på at klima nå ikke først og fremst handler om moral, men om geopolitisk og økonomisk makt.

I dette landskapet må også vi finne vår plass. For hva betyr det egentlig for oss, som samfunn, som næringsliv, som politikere, at nye aktører nå former det grønne skiftet på sine egne vilkår? Er vi klare for en fremtid der vi ikke lenger alene setter standarden, men må forholde oss til en grønn verdensorden som defineres utenfor våre egne institusjoner?