Hvor mye tjente henholdsvis Danmark og andre EU-land på norsk kraft i hvert av årene 2022, 2023 og 2024, og tenker statsråden at det er uproblematisk at Danmark og andre EU-land stikker av med betydelige inntekter fra norsk kraft?

Jeg vil starte med å påpeke at jeg ikke er enig i premisset for spørsmålet. Vi har full kontroll over kraftressursene, og det er vi som nyter fordelene av at vi har kraftoverskudd, effektoverskudd, ren produksjon og høy andel offentlig eierskap.

Norge er en krafteksportør når det vi produserer innenlands overstiger det vi bruker selv. I all hovedsak fungerer kraftmarkedet slik at kraften går fra et område med lavere pris til et område med høyere pris. I 2024 hadde Norge det nest største kraftoverskuddet noensinne. Dette overskuddet eksporterte vi deler av til utlandet, noe som gav store inntekter til Norge. Samtidig har Norge lavere strømpriser enn landene vi eksporterer til. I 2024 var snittprisen i vårt dyreste prisområde NO2 (58 øre/kWh) betydelig lavere enn i Danmark (82 øre/kWh), Tyskland (93 øre/kWh) og Storbritannia (100 øre/kWh). I andre perioder importerer Norge store mengder billig sol- og vindkraft, noe som muliggjør at vi kan spare på vannet i magasinene.

Spørsmålsstiller tar opp eierskapsinntekter, ITC-ordningen og flaskehalsinntekter. Norsk vannkraft er i hovedsak eid av norske kommuner, fylkeskommuner og staten, og gir store inntekter til fellesskapet.

Formålet med ITC er å kompensere for kostnader ved tap i nasjonale strømnett og for å stille infrastruktur til rådighet. TSOer fra samtlige land i EU med mellomlandforbindelser deltar i ordningen. Statnett har betydelige inntekter på handel fra mellomlandsforbindelsene som benyttes utelukkende til å redusere nettleien for norske nettkunder, og kostnadene til ITC-ordningen må ses i sammenheng med disse. Deltakelse i ordningen er en forutsetning for kraftutvekslingen med land Norge har forbindelse til. Statnetts kostnader ved deltakelse i ordningen varierer fra år til år. Det vil også andre lands kostnader og inntekter fra ordningen gjøre. Slik Danmark mottar inntekter fra ordningen i tilfeller hvor de har import fra Norge og eksport til Tyskland, får Norge inntekter i perioder med f.eks. import fra Sverige og eksport til Danmark.

For at handel over utenlandsforbindelser skal være lønnsom, må det være en prisforskjell mellom de to markedene det overføres kraft mellom. Handlet volum multiplisert med prisdifferansen utgjør det vi kaller flaskehalsinntekter. Når Norge har lavere strømpris enn i landet vi eksporterer til, vil landet vi eksporterer til stå for flaskehalsinntektene. Flaskehalsinntektene deles så likt mellom landene som eier kabelen, noe som betyr at halvparten av inntektene generert i landet vi eksporterer til, tilfaller Norge.

Norge har i flere tiår hatt et tett samarbeid med våre naboland for å sikre en pålitelig og stabil kraftforsyning. Dette gir oss økt energisikkerhet og muligheten til å utnytte våre ressurser på en mest mulig effektiv måte. Det europeiske energisamarbeidet gir Norge tilgang til et større marked, øker fleksibiliteten i kraftsystemet og sikrer at vi kan håndtere variasjoner i produksjon og forbruk på en effektiv måte.

Samtidig er vi i en situasjon med høye og ustabile kraftpriser i Europa, blant annet som følge av bortfallet av russiske energiforsyninger. Kraftsystemene i Europa har i tillegg gjennomgått store endringer med nedlegging av regulerbar kraftproduksjon og økt utbygging av væravhengig produksjon. Det europeiske kraftsystemet er derfor mer sårbart for endringer i værforhold, og for uforutsette hendelser som kan gi knapphet på kraft.

Som en del av strømpakken regjeringen la fram i slutten av januar, slo vi derfor fast at Statnett ikke skal starte planlegging av flere nye undersjøiske utenlandsforbindelser fram til 2029. Dette skaper forutsigbarhet om regjeringens politikk, samtidig som vi må være åpne for at situasjonen i kraftsystemet i Norge og landene omkring oss kan se annerledes ut noen år fram i tid.