Etter mitt syn var utdanningsreformen i Forsvaret et utslag av trumpisme light

Det er ikke bare vi som elsket Amerika som blir rystet over strømmen av dumheter fra Washington og Mar-a-Lago. Konturene av et lavpannet og fordomsfullt oligarki, og et korttenkt farvel til både gamle venner og etablerte verdier, er illevarslende nok, men kanskje det som skremmer aller mest er det nye regimets syn på kunnskap.

Som Christina Pletten skrev i Aftenposten i februar: «De mange bøkene som er skrevet om Trump, beskriver ham som en mann uten interesse eller tålmodighet for dyp kunnskap. I stedet tar presidenten avgjørelser basert på en saus av antagelser, konspirasjoner og fordommer, gjerne påvirket av de høyeste røstene i hans nærmeste omgangskrets.»

For min generasjon var USA et land som, i tillegg til mye annet, dyrket vitenskap, kunnskap og vitebegjær. Syv av verdens tjue beste universiteter ligger fremdeles i USA, og USA har hatt flere Nobelprisvinnere enn de seks neste nasjonene på lista til sammen. Lenge var også USA en trygg havn for folk på flukt fra intoleranse, diktatur og undertrykkelse, som Albert Einstein, Enrico Fermi og Theodor W. Adorno.

Alt var selvfølgelig ikke rosenrødt med det ‘gamle’ USA heller, men sammenlignet med de fleste andre stater med tilsvarende makt i historien, var USA noe i nærheten av en idealstat. Slik er det ikke lenger. At Trump-administrasjonen ligger i krig med det vitenskapelige sinnelag, er derfor ikke bare sterkt bekymringsverdig, men også overraskende, om vi ser det i det store bildet.

Hensikten med denne kronikken er ikke å forsøke å forklare hvordan det kunne gå så galt, men å antyde at vi ikke trenger å reise over Atlanterhavet for å finne spor av trumpisme, i det minste lettversjonen av trumpismen, om vi med trumpisme forstår folk «uten interesse eller tålmodighet for dyp kunnskap.»

Det er ikke bare vi som elsket Amerika som blir rystet over strømmen av dumheter fra Washington og Mar-a-Lago.

Harald Høiback
Spaltist

Etter mitt syn var for eksempel utdanningsreformen i Forsvaret, som jeg i skrifts form har filt på i nær det uendelige, et utslag av trumpisme light. Ikke bare ble en omfattende reform satt i gang uten en forutgående analyse og konsekvensutredning, men ambisjonen med reformen var også å fjerne det som måtte være igjen av dyp kunnskap i Forsvaret.

Som det het i mandatet for omstillingen skal Forsvarets utdanningsenheter i framtiden tilby: «…tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov…» og «…sikkerhets- og forsvarspolitisk forskning med nødvendig kvalitet…». Interessen og tålmodigheten for dyp kunnskap var altså ikke spesielt stor da Forsvaret reformerte sitt utdanningssystem. Denne utdanningsreformen er nå en ganske død hest, men trumpisme light dukker også opp i andre sammenhenger i Forsvaret.

Til min store overraskelse så jeg at sjef for Jegerbataljonen ved Garnisonen i Sør-Varanger, oberstløytnant Audun Jørstad, nylig uttalte seg til media om den fysiske formen til norsk ungdom av i dag. Til Klassekampen skal han ha sagt: «Den fysiske formen på dagens 19-åringer kan jevnt over bli bedre. Vi trenger rekrutter som har styrke og utholdenhet, og gjerne erfaring med friluftsliv.»

Det faktuelle i dette er ikke overraskende. Selvfølgelig må soldater være utholdende og sterke, og kunne overleve ute i Guds frie natur. Det overraskende er at han sier det. I Norge er det nemlig bestemt at stort mangfold er bra. Som vi finner i Forsvarets kulturhåndbok: «Fokuser på å skape en kultur som oppmuntrer til samarbeid, respekt for ulikheter og mangfold. Gi rom for forskjellige perspektiver og ideer, og oppmuntre til konstruktiv dialog og samarbeid på tvers av team og avdelinger. Anerkjenn at mangfoldet er en styrke.»

Oberstløytnant Jørstad har åpenbart ikke skjønt dette budskapet. Meningsmangfoldet vi ønsker i Forsvaret skal nemlig ikke være så stort at enkelte av oss setter spørsmålstegn ved for mye mangfold. I spørsmål om mangfold ønsker vi unison ensretting. Det er her det glipper for jegerbataljonsjefen.