Fellesskolen kan forsvinne i ryddesjauen
Skolen er ikke en fabrikk. Den er fellesskapets viktigste møteplass og en bærebjelke i demokratiet. Vil vi bevare denne rollen, må vi slutte å overlesse skolen med eksterne forventninger og investere i det som virkelig teller, skriver Morten Skauen Sørmo, Thomas Nordgård og Linn Therese Myhrvold.


Morten Skauen Sørmo
Sentralstyremedlem, Utdanningsforbundet
Thomas Nordgård
Sentralstyremedlem, Utdanningsforbundet
Linn Therese Myhrvold
Sentralstyremedlem, UtdanningsforbundetRegjeringen har nedsatt en Kommunekommisjon og bestilt ryddesjau i styringen av kommunens ansvar og oppgaver. Krav og forventninger har blitt for mange, ressursene for få. Allerede før kommisjonen er i gang, peker KS på at krav til bemanning og kompetanse i barnehager og skoler må bort.
En ryddesjau krever imidlertid mer enn å børste støv av gamle klagesanger og ta omkamper. Bemanningsnormene er ikke problemet.
Skolen lider under for store forventninger
Det er en økende tendens i skolepolitikken og offentligheten til å betrakte skolen som en fabrikk. Skolen blir et sted som skal levere det andre aktører ber om: arbeidslivet trenger flere ingeniører, elevene må lære seg entreprenørskap, vi trenger mer digital kompetanse, økt gjennomføring og fullføring, tidligere innsats, raskere progresjon.
Det er ikke rart at mange lærere opplever at yrket tømmes for mening.
Morten Skauen Sørmo, Thomas Nordgård og Linn Therese Myhrvold
Utdanningsforbundet
Listen over forventninger og krav vokser. Samtidig krymper tilliten til at lærerne selv vet hvordan dette best oppnås. Elevene blir objekter i en produksjonslinje der tempo og effektivitet trumfer individuell utvikling, fordypning og nysgjerrighet. Dette er et svik mot det skolen egentlig skal være.
Denne utviklingen truer fellesskolen. Når politiske og administrative bestillinger styrer prioriteringene i skolen, blir det mindre rom for å se den enkelte elev, utvikle faglig fordypning, drive praktisk undervisning og bygge relasjoner. Skolen blir en fabrikk der pedagogiske vurderinger og profesjonelt skjønn taper i effektiviseringsjaget. Samtidig svekkes skolens egentlige oppdrag: å danne og utdanne mennesker, bygge fellesskap og bidra til kritisk tenkning og demokratisk deltakelse. Det er ikke rart at mange lærere opplever at yrket tømmes for mening. Det er i skolens oppgaver det trengs en ryddesjau.
Framtidens fellesskole
Parallelt med ryddesjauen i kommunene, skal et regjeringsoppnevnt utvalg ta for seg fellesskolens rolle i fremtiden. Dette henger selvsagt nært sammen med arbeidet kommunekommisjonen skal utføre. Om kommisjonen ser seg blind på lettvinte tiltak som frigjør midler på kort sikt, fremfor å ta et dypdykk ned i innholdet og styringsform, risikerer vi at de slår bort hele grunnlaget for fellesskolen. For hva skal skolen være, og hva skal den ikke være? Og hva slags styring tjener skolens formål?
Fellesskolen forvitrer når kvaliteten avhenger av postnummer og den enkelte kommunes økonomi.
Morten Skauen Sørmo, Thomas Nordgård og Linn Therese Myhrvold
Utdanningsforbundet
Vi ser hvordan ulikhetene i kommunene øker. Når kommunene får stort handlingsrom til å tolke og iverksette nasjonal politikk, får elever i ulike deler av landet helt ulike tilbud. Det vi kaller «lokalt handlingsrom», blir i praksis forskjellsbehandling. Dette vil forsterkes dersom minimumskravene til bemanning forsvinner. Fellesskolen forvitrer når kvaliteten avhenger av postnummer og den enkelte kommunes økonomi.
Kommunekommisjonen må ta ryddesjauen på alvor
Skolen kan ikke løse alle samfunnsproblemer. Den kan ikke kompensere for utenforskap, psykiske helseutfordringer, sosial ulikhet og et fragmentert barnevern. Skolen kan heller ikke svare på alle arbeidslivets og politikernes behov. Det betyr ikke at skolen ikke skal være relevant, men at vi må sette grenser for hva vi forventer at den skal levere. Skolen skal danne og utdanne, det er kjernen i samfunnsoppdraget. Samfunnet rundt må også ta ansvar.
Skolen er ikke en fabrikk. Den er et sted for mennesker. Den er fellesskapets viktigste møteplass og en bærebjelke i demokratiet. Vil vi bevare denne rollen, må vi slutte å overlesse skolen med eksterne forventninger og investere i det som virkelig teller: tid, tillit og trygghet for både elever og lærere. Vi skal ha en fellesskole for alle, men ikke for alt. Dersom denne prosessen ender med å fjerne ressurssikring og la oppgavene bestå – da forsvinner fellesskolen i ryddesjauen.