Fiaskoene markerer en ny fase for Russland som stormakt
Russland har brukt enorme ressurser på å fremstå som en global stormakt og sikkerhetsgarantør. Nå er denne hjørnesteinen i Kremls strategiske narrativ knust, skriver Hedvig Heyerdahl Moser og Gjermund Eide, seniorrådgivere i Kruse Larsen.
Hedvig Heyerdahl Moser og Gjermund Eide
seniorrådgivere, Kruse LarsenI løpet av helgen har opprørsstyrker, ledet av Hayat Tahrir al-Sham (HTS), inntatt Syrias hovedstad Damaskus. Det over 50 år lange Assad-diktaturet i landet er plutselig over. Det syriske folket feirer, og selv om veien til fred er lang, feier en vind av berettiget optimisme over landet.
Tapet av basene er et stort geopolitisk tilbakeslag for Moskva.
Hedvig Heyerdahl Moser og Gjermund Eide
Seniorrådgivere, Kruse Larsen
Etter at Assad-regimet i Syria ble tvunget til å flykte, tyder mye på at Russland vil miste sine to militære baser i landet. Marinebasen Tartus har vært Russlands eneste marinebase i Middelhavet, og den har fungert som knutepunkt for vedlikehold og forsyning av russiske marinefartøy. Etter den fullskala russiske invasjonen av Ukraina i 2022, fikk basen økt strategisk betydning, både fordi den gav Russland mulighet til å følge med på NATO-aktivitet i Middelhavet, og fordi Tyrkia stengte Bosporos-stredet for russiske krigsskip.
Flybasen Khmeimim har siden 2015 vært sentrum for Russlands luftoperasjoner i Syria. Herfra har Kreml levert kontinuerlig luftstøtte til det syriske regimet, testet våpensystemer, utviklet nye militære taktikker og overvåket regionen. Til sammen har de to basene vært avgjørende for å projisere russisk makt i Midtøsten, i Middelhavsregionen og i Nord-Afrika.
Disse basene har ikke bare vært operasjonelle knutepunkt, men også symboler på Russlands forsøk på å befeste seg som en global stormakt med stor innflytelse i Midtøsten. Tapet av basene er et stort geopolitisk tilbakeslag for Moskva, som ikke lenger kan påberope seg å være en «stabiliserende kraft» i regionen.
Kraftig svekket
Samtidig sliter Russland med noe de selv må se på som en langvarig hengemyr i Ukraina. Det som skulle være en rask seier og en demonstrasjon av styrke, har blitt en svært kostbar og langvarig konflikt. Til tross for Russlands enorme ressurser, har Ukraina vist seg bemerkelsesverdig motstandsdyktig takket være omfattende internasjonal støtte, et godt forsvar og en befolkning som nekter å gi opp. De strategiske målene for Russland har uteblitt, og landet har lidd enorme tap i både soldater og militært materiell.
Disse fiaskoene markerer en ny fase for Russland som stormakt.
Hedvig Heyerdahl Moser og Gjermund Eide
Seniorrådgivere, Kruse Larsen
Russlands manglende evne til å beskytte sine allierte har vært synlig flere steder: I Nagorno-Karabakh kunne Russland ikke forhindre Aserbajdsjans overtakelse, til tross for at Armenia hadde regnet med Kremls støtte. Når både Nagorno-Karabakh og Syria – to regioner hvor Russland har investert tungt – glipper fra deres grep, fremstår Moskva som en upålitelig beskytter.
Disse fiaskoene markerer en ny fase for Russland som stormakt. Kremls evne til å opprettholde allianser og levere på sine løfter er kraftig svekket. Og stormakter som ikke klarer å innfri forpliktelser, mister uunngåelig sin status og innflytelse.
For Putin er flukten til Assad og tapet av baser i Syria et alvorlig slag mot hans forsøk på å fremstille Russland som en global stormakt og en pålitelig sikkerhetsgarantør. Dette svekker hans posisjon både internasjonalt og hjemme, der bildet av Russland som en strategisk vinner blir stadig vanskeligere å opprettholde.