Fiaskoene markerer en ny fase for Russland som stormakt

I løpet av helgen har opprørsstyrker, ledet av Hayat Tahrir al-Sham (HTS), inntatt Syrias hovedstad Damaskus. Det over 50 år lange Assad-diktaturet i landet er plutselig over. Det syriske folket feirer, og selv om veien til fred er lang, feier en vind av berettiget optimisme over landet. 

Tapet av basene er et stort geopolitisk tilbakeslag for Moskva.

Hedvig Heyerdahl Moser og Gjermund Eide
Seniorrådgivere, Kruse Larsen

Etter at Assad-regimet i Syria ble tvunget til å flykte, tyder mye på at Russland vil miste sine to militære baser i landet. Marinebasen Tartus har vært Russlands eneste marinebase i Middelhavet, og den har fungert som knutepunkt for vedlikehold og forsyning av russiske marinefartøy. Etter den fullskala russiske invasjonen av Ukraina i 2022, fikk basen økt strategisk betydning, både fordi den gav Russland mulighet til å følge med på NATO-aktivitet i Middelhavet, og fordi Tyrkia stengte Bosporos-stredet for russiske krigsskip.

Flybasen Khmeimim har siden 2015 vært sentrum for Russlands luftoperasjoner i Syria. Herfra har Kreml levert kontinuerlig luftstøtte til det syriske regimet, testet våpensystemer, utviklet nye militære taktikker og overvåket regionen. Til sammen har de to basene vært avgjørende for å projisere russisk makt i Midtøsten, i Middelhavsregionen og i Nord-Afrika.

Disse basene har ikke bare vært operasjonelle knutepunkt, men også symboler på Russlands forsøk på å befeste seg som en global stormakt med stor innflytelse i Midtøsten. Tapet av basene er et stort geopolitisk tilbakeslag for Moskva, som ikke lenger kan påberope seg å være en «stabiliserende kraft» i regionen.