
Man må ikke være dum
«Dette dumhetsparadokset, at smarte folk bruker arbeidsdagen sin på dumme ting, er åpenbart ikke bare et militært problem, men det virker ekstra sterkt her, hvor dumhetene ikke får konsekvenser i form av konkurs eller nedrykk», skriver Altinget-spaltist Harald Høiback.


Harald Høiback
Oberstløytnant, professor og forskningssjef ved Forsvarshistorisk museumJeg husker jeg ble en smule fascinert, og kanskje litt misunnelig, da jeg hørte tilblivelseshistorien til megahiten «Your Song» fra 1969. En ung Bernie Taupin satt ved kjøkkenbordet til moren til kompisen sin Reginald Dwight, senere bedre kjent som Elton John. Han satt og drodlet på en notisblokk mens hans spiste frokost, og brukte ikke mange minuttene på å komme opp med teksten. Ikke noe mystisk ved det.
Det magiske skjedde da kompis Elton tok kladdearket med seg bort til pianoet. Heller ikke han brukte mange minuttene på å komme frem til det som ble den vidunderlige melodien til «Your Song». Men det er heller ikke et helt ukjent fenomen i musikkverden. Enkelte landeplager har nærmest kommet rekende på ei fjøl. Tekst og melodi har bare falt inn i hode på en heldig musiker. Keith Richards kan for eksempel ikke huske å ha skrevet Satisfaction.
Det spesielle med «Your Song», ifølge historien, var at samtlige som befant seg i leiligheten til Eltons mor i London-forstaden Northwood Hills umiddelbart forsto at verden ikke ville bli den samme igjen. Alle tilstedeværende skjønte at denne sangen var noe helt spesielt, og ville gjøre unge Elton til megastjerne.
Mange komponister har nok hatt en slik følelse både før og siden, men det ganske unike her var at «Your Song» faktisk ble en megahit, og helt livsendrende for både Elton og Bernie. Det er den følelsen jeg er litt misunnelig på. Den du får når du kjenner på hele deg at du har laget noe helt epokegjørende, lenge før noen har rukket å respondere på det du har laget.
Det er den følelsen jeg er litt misunnelig på. Den du får når du kjenner på hele deg at du har laget noe helt epokegjørende, lenge før noen har rukket å respondere på det du har laget.
Harald Høiback
Spaltist
Selv om jeg fremdeles går og venter på mitt «Your-Song-øyeblikk», er jeg ganske sikker på at noen i min geografiske og organisatoriske nærhet har hatt sitt. På Forsvarets nettside fant jeg nemlig under fanen «Modernisering og effektivisering i forsvarssektoren» følgende: «Forsvaret må finne bedre og mer moderne måter å jobbe på. Vi må også effektivisere hvordan vi bruker tildelte midler. For å oppnå det må vi tenke nytt, finne gode løsninger sammen og ta nødvendige valg som gir effekt.»
Jeg er sikker på at de som kom fram til dette må ha kjent på det samme som de gjorde i Northwood Hills den gangen i 1969. De må umiddelbart ha skjønte at dette er j…. bra!! Som radarparet Bernie og Elton hadde nok gjengen i Forsvarsstaben holdt på i mange år uten å få det helt til. Men, plutselig, som lyn fra klar himmel, stemte plutselig alt! Eureka! Hallef….luja!!
Det må ha vært en helt euforisk opplevelse. Smak på den på nytt: «Forsvaret må finne bedre og mer moderne måter å jobbe på. Vi må også effektivisere hvordan vi bruker tildelte midler. For å oppnå det må vi tenke nytt, finne gode løsninger sammen og ta nødvendige valg som gir effekt.»
Fantastisk! Eventyrlig, rett og slett. Hvorfor har ingen tenkt på det før?
Tenk om gamle forsvarsstorheter, som forsvarsministerne Jens Christian Hauge og Otto Grieg Tidemand, eller forsvarssjefene Fredrik Bull-Hansen og Sigurd Frisvold, hadde sett den teksten. Det ville ha tenkt, alle som én: «I svarte f…., hvorfor tenkte vi ikke på det??» Der satt vi, smarte og erfarne som bare det, og med smarte og erfarne folk rundt oss på alle kanter, men vi kom aldri på at Forsvaret måtte finne bedre og mer moderne måter å jobbe på. Det falt oss aldri inn!
At vi også måtte effektivisere hvordan vi brukte tildelte midler, virker jo nå, etter at vi har blitt gjort oppmerksom på det, helt innlysende. Men da vi selv satt ved pianoet, så å si, var vi ikke nærheten av å se det, selv om løsningen lå rett foran fingertuppene våre. (Jeg ser for mitt indre øye hvordan Hauge slår seg for pannen.) At vi også måtte tenke nytt, og å finne gode løsninger sammen, lå selvfølgelig helt utenfor vår forestillingsverden. Hvordan i all verden kom man på det?? Det er genialt! At vi også må ta nødvendige valg som gir effekt, var, inntil nå, fullstendig hinsides vår forestillingsverden, og er den lysende kronen på verket. At det er mulig! Storartet! For en triumf.
Når vi leser det nå i ettertid: «Forsvaret må finne bedre og mer moderne måter å jobbe på. Vi må også effektivisere hvordan vi bruker tildelte midler. For å oppnå det må vi tenke nytt, finne gode løsninger sammen og ta nødvendige valg som gir effekt», er det som å høre «Your Song», eller Skjebnesymfonien. Alt virker så innlysende. Når verket først er skapt, virker det som om det ble skapt av gudene, for evigheten.
Tenk at frem til det amerikanske bandet Three Dog Night ga ut «Your Song» i mars 1970, før Elton John selv gjorde det, hadde ingen utenfor en engere krets hørt sangen. Tenk at folk som Mozart, Beethoven og Grieg hadde levd sine liv på jorden uten noen gang å ha hørt «Your Song», langt mindre skrevet den. Det er nesten ikke til å tro.
Tenk at Napoleon, Patton og Stormin' Norman Schwarzkopf levde sine liv uten noen gang å ha kommet på ideen: «Forsvaret må finne bedre og mer moderne måter å jobbe på. Vi må også effektivisere hvordan vi bruker tildelte midler. For å oppnå det må vi tenke nytt, finne gode løsninger sammen og ta nødvendige valg som gir effekt». Det er ikke til å tro.
Jeg kan bare forestille meg stemningen i Forsvarsstaben etter å ha nailet det avsnittet. Det er som med de fleste geniale verk. Når det først er skapt, er det vanskelig å forstå hvorfor ingen har tenkt på det før. Hvorfor måtte man vente helt til 1969 for at «Your Song» skulle slippe fra tangentene? Og hvorfor måtte man vente helt til 2020-tallet før noen kom på at Forsvaret må finne bedre og mer moderne måter å jobbe på? Festen på The Dubliner, forsvarsintelligentsiaens faste vannhull, må ha vært eventyrlig etter en slik voldsom kreativ forløsning.
Skal du opp og frem i denne verden må du altså dyrke ditt eget enfold. Du må la deg rive med av den funksjonelle dumskapen. Du må kunne si selvsagte og intetsigende ting med tyngde, overbevisning og i fullt alvor.
Harald Høiback
Spaltist
Hvor vil jeg så med dette fjaset? Poenget, selvfølgelig, er å gi et militært eksempel på det Mats Alvesson og André Spicer betegner funksjonell dumhet. (Se mer om dette i: Funksjonell dumhet som ledelsesstrategi.) Funksjonell dumhet beskriver situasjoner hvor det lønner seg å være dum, langt dummere enn man er. Man er dum, om man ikke er dum.
I situasjoner hvor en gruppe opplever å ha liten eller ingen påvirkning på omgivelsene, eller hvor virkeligheten er så kompleks at man ikke aner hvor man skal begynne, har den funksjonelle dumheten en tendens til å blomstre. Å kjenne på formålsløshet i arbeidshverdagen er ingen god følelse, og av mentalhygieniske grunner tillegger vi derfor det vi gjør stor mening og betydning. Om vi ikke får gjøre det vi liker, får vi like det vi gjør. Å produsere banaliteter og rene dumheter oppfattes derfor som viktig og meritterende arbeid. Og nåde dem som kommer i skade for å stikke hull på denne boblen av idyll og bedøvende dumhet.
Man konkurrer ikke bare om å imponere ledelsen med de mest meningsløse banaliteter, man reklamerer også med resultatet, som for eksempel tidsskrift som: «Suppe i sentrum.». Dette dumhetsparadokset, at smarte folk bruker arbeidsdagen sin på dumme ting, er åpenbart ikke bare et militært problem, men det virker ekstra sterkt her, hvor dumhetene ikke får konsekvenser i form av konkurs eller nedrykk.
Det hadde vært fristende å avslutte denne kronikken med åpningslinjen i «Your Song»: «It's a little bit funny». Men, dessverre, det kan komme en dag hvor et dysfunksjonelt Forsvar er alt annet enn funny, for oss. Det som får deg personlig opp og frem på kort sikt, som å produsere fyndige banaliteter, kan være fullstendig ødeleggende for virksomheten på lang sikt, spesielt nå hvor alt rundt oss synes å være i bevegelse til det verre.
Det er all grunn til å tro at den sindige trønder, nå avgåtte forsvarsminister Bjørn Arild Gram, også forsto det da han slo fast at: «Vi sliter med styringen i forsvarssektoren. Vi oppnår ikke resultater i stil med ressursene som brukes.» (Se mer om det i Militær Tommyball). Meningsløst tomprat løste ingenting.
Skal du opp og frem i denne verden må du altså dyrke ditt eget enfold. Du må la deg rive med av den funksjonelle dumskapen. Du må kunne si selvsagte og intetsigende ting med tyngde, overbevisning og i fullt alvor. Personlig er jeg nok for dum til å skli inn i folden. En mer passende linje fra «Your Song» å runde av denne triste balladen med, er derfor: «I'm not one of those who can easily hide».