Nasjonale kriser hemmer EUs ambisjoner

Kaos i eget hus

I en krevende situasjon er en felles front utad og intern enighet en forutsetning for å ha gjennomføringsevne. Det første som derimot skjer, er at Europaparlamentet forfaller til gjørmebryting når Kommisjonen skal stemmes over. Sosialdemokratene nektet å godta Raffaele Fitto og Olivér Várhelyi som kommisærer, mens den konservative blokken holdt Teresa Ribera som en slags gissel for å ha en motvekt. Begge partigruppene støtter i utgangspunktet von der Leyen, og den trøblete starten er i beste fall et dårlig omen. 

Den trøblete starten er i beste fall et dårlig omen. 

Richard Federhofer
YATA Norge

I de ledende medlemslandene er situasjonen ikke mye bedre. Den tyske regjeringen kollapset dagen etter Trumps gjenvalg. Nyvalg er lyst ut i februar, og de påfølgende regjeringsforhandlingene kan fort dra ut. I Frankrike ble statsminister Michael Barnier nettopp felt av et mistillitsforslag, støttet av ytre høyre og venstre. Gitt ytterkantens makt i parlamentet, blir det neppe lett for president Emmanuel Macron å finne en erstatter.

I Italia holdes regjeringssjef Giorgia Meloni på en armlengdes avstand av EU-ledelsen, fordi hun ikke aksepteres av venstresiden i von der Leyens koalisjon. I Nederland er eks-byråkraten Dick Schoof en kompromiss-statsminister. De har i tillegg «mistet» en av Europas mest erfarne politikere til NATO, da Rutte ble generalsekretær. Ungarn ledes fortsatt av Viktor Orbán, nå på 14 året. I Storbritannia sliter regjeringen mellom å finne rett balanse mellom USA og Europa.

Ytre høyre har gjort det svært godt både i årets Europa-valg og flere nasjonale valg de siste årene. Konsekvensen dette har fått, kan tydelig sees i dagens situasjon: de blokkerer politiske beslutninger og reduserer spillerommet både på nasjonalt og europeisk nivå. Utviklingen tvinger frem stadig bredere koalisjoner hos de moderate sentrumskreftene, som må svelge flere og større kameler. Dette gjør det heller ikke lettere å motbevise argumentet om at «sentrumseliten» er for lik politisk. 

Europa må skjerpe seg

Den nye Kommisjonen har åpenbare ambisjoner, særlig når det gjelder sikkerhetspolitikk. Å opprettholde støtten til Ukraina, utvide det forsvarsindustrielle samarbeidet og bekjempe hybride trusler og desinformasjon er prioriterte områder. Hvis EUs ledelse vil gjennomføre større reformer på disse områdene, er det nødvendig med nasjonal forankring og orden i eget hus. Interne stridigheter, valgkamper og regjeringskriser gjør dette utfordrende. 

Det transatlantiske samarbeidet vil utvilsomt blir mer utfordrende dersom Europa ikke taler med felles stemme.

Richard Federhofer
YATA Norge

Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet, og både EU og NATO må dra sin del av lasset.

Det transatlantiske samarbeidet vil utvilsomt blir mer utfordrende dersom Europa ikke taler med felles stemme, men NATOs struktur gjør den mindre følsom for nasjonal politikk. Trusselen fra Russland og mindre forutsigbarhet fra USA forsterker denne effekten.

I EU derimot har den tysk-franske aksen tradisjonelt vært pådriveren for vellykket samarbeid. Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Hvis EU vil komplementere NATO og opptre som selvstendig aktør inn mot innsettelsen av Trump og treårsdagen av invasjonen av Ukraina, må medlemslandene slutte å vikle seg inn i ideologiske og nasjonale dragkamper.

Hvis de ikke får til det, blir det kun store ord og lite handling.