Norges første sikkerhetsstrategi kommer – det er bare å skru ned forventningene

Hvem er alle, og hvor skal de?

Strategien skal være et «naturlig og autoritativt grunnlag for påfølgende arbeid i regjeringen og departementene.»

Det «naturlige» er ofte å fortsette som før. Stortingsmeldinger har de siste årene utvidet ansvaret for forsvar og sikkerhet til å gjelde ikke bare politikk og forsvar, men næringsliv, utdanning og folk. De fire sistnevnte har allerede endret mye av sin daglige fremferd i møte med den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Norske kjellere er fulle av vann og VILTi.

• Næringslivet tar ansvar, skolerer seg og tar skjerpede sikkerhetsvurderinger.
• Forsvaret har endret seg i takt med nye trusler.
• Skolen ruster elever mot kognitiv krigføring.
• Stortinget har bevilget mer til forsvar og skattebetalerne drar villig kortet.

Vi deler forståelsen til Totalberedskapskommisjonen om at «Det er alvor nå».

Frem til nå er de eneste som ikke har endret måten å jobbe på regjeringen selv. Det er ikke sikkert at det naturlige eller opprinnelige er det som sikrer oss best for fremtiden.

Jette F. Christensen
Europa- og sikkerhetsanalytiker, Altinget

Frem til nå er de eneste som ikke har endret måten å jobbe på, regjeringen selv. Det er ikke sikkert at det naturlige eller opprinnelige er det som sikrer oss best for fremtiden. For å vurdere om sikkerhetsstrategien svarer på oppgaven, må man se på hvilket problem den skal løse.

Hvis alle skal med, må det være klarere hvem av «alle» som skal gå først – og hvor de skal.

Sektorspøkelset

Det skorter ikke på stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet, totalberedskap, langtidsplaner for forsvarssektoren eller strategier for digital sikkerhet, kunstig intelligens og kontraterrorarbeid. Felles for dem er at de peker på viktigheten av samordning. Som Forsvarskommisjonen skrev «Det mangler ikke på nasjonale strategier, planer og initiativ for å håndtere spesifikke trusler og utfordringer, men sammenhengen mellom disse er ikke alltid åpenbar».

Vi har eksempelvis en sikkerhetslov. Spørsmålet er hvordan den brukes og om alle er enige i hva den betyr.

Problemet med at alle skal med, er at noen ikke alltid har oversikten over hva alle er med på eller hvordan de deltar.

Jette F. Christensen
Europa- og sikkerhetsanalytiker, Altinget

Alle departementer har ansvar for sitt felt og SMK det overordnede ansvaret. Når alle har ansvar for sikkerheten, er det de som har ansvar for at alle tar sin del av ansvaret. Problemet med at alle skal med, er at noen ikke alltid har oversikten over hva alle er med på eller hvordan de deltar.

At alle departementene har en sikkerhetsforståelse er en ting, men hvem sørger for at den er god nok, deles og tolkes likt?

Nesten-salget av Bergen Engines, da Norge til slutt avsto fra å selge innsyn i informasjon som er nyttig for russiske oligarker, er et godt eksempel på at sammenhenger ikke var helt åpenbare. I ettertid ble det vedtatt at sikkerhetskompetansen i alle departement skulle kartlegges. Det skulle evalueres hvordan sikkerhetsforståelsen i departementene etableres, og samarbeidet mellom departementene skulle sikres.

Sikkerhetsstrategien kan måles på om dette konkretiseres. Regjeringen har sagt at «for å sikre at de berørte politikkområdene sees samlet, vil statsministerens kontor stå som utsteder av strategien». Det avgjørende blir hvem som skal stå for oppfølgingen og hvordan.

Makt bak ordene

Regjeringen har gitt seg selv vide fullmakter i omtalen av hva Sikkerhetsstrategien skal være. Den skal blant annet være autoritativ. Det kan gi håp for at den nødvendige omstruktureringen som må komme for å sikre Norge best mulig, kan være på vei. Ordet gir løfter om myndighetsutøvelse, håndhevelse og definisjonsmakt. Derfor kan ikke dommen over Sikkerhetsstrategien falle 8. mai. Den kommer først senere, dersom den blir fulgt opp.

Hva er våre interesser?

Sikkerhetsstrategien vil sikkert ikke inneholde et eneste politisk forslag, eller bidra til å avskrekke så mye som en russisk muselort. Det skal den ikke heller. Men den kan være tydelig på to sentrale områder: hvem gjør hva, og hvem sørger for at alle er enige om hvordan. Og ikke minst: hva er det vi skal forsvare?

Strategien skal ta utgangspunkt i «våre grunnleggende nasjonale verdier og interesser». Hvis vi kan bli enige om hva det er, er det lettere å forstå hvordan man skal kjempe.