Om dugnadsløgnen – vi begynte å tro på vår egen bullshit

Om noen synes at dette høres svært amerikansk ut, og fra en helt annen tid en vår, kan jeg trøste med at slike Garandblyanter er i flittig bruk også i Norge, i dag, selv om de ser ut som tastatur. De som har skrevet «Forsvarsløftet – for Norges trygghet. Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036», for eksempel, har brukt opp mer enn en slik blyant.

Der finner vi for eksempel: «Forsvarsdepartementet, med støtte fra Forsvaret, evaluerte utdanningsreformen i 2022. Evalueringen konkluderte med at reformen har beveget utdanningssystemet i ønsket retning og at de fleste målsettingene med utdanningsreformen var nådd.»

Når folk på ulike saksbehandlernivå samvittighetsfullt har pyntet på sin tildelte flik av virkeligheten, har sluttresultatet blitt spinnvilt. Det er som om en blind mann med Parkinson skulle få 100 poeng på ti skudd stående. Det er fullt mulig med en svært aktiv bruk av Garandblyanten, men ikke uten den.

At Garandblyanten har vært i flittig bruk under utarbeidelsen av Langtidsplan for forsvarssektoren, skjønner vi når vi leser i Forsvarskommisjonens rapport fra 2023 : «Forsvaret står potensielt overfor en kritisk personellmangel med for svak kompetanse på viktige områder». Kritisk personellmangel med for svak kompetanse på viktige områder har altså i Langtidsplanen blitt fremskrevet til en utvikling i ønsket retning.

De som til daglig strever med ettervirkningene fra utdanningsreformen, sliter nok også med å begripe at de fleste målsettingene med utdanningsreformen ble nådd. I podcasten «Militær profesjonsutdanning» uttalte for eksempel dekan ved Forsvarets høgskole, Saira Basit, følgende: «Vi har brukt fem år på bare å rydde opp etter utdanningsreformen, og nå har vi kommet til et punkt hvor vi kan se framover.»

Den største brukeren av militær kompetanse i Norge, hærsjef Lars Lervik, er heller ikke synderlig imponert over resultatet av utdanningsreformen, og forsikret i et innlegg på Stratagem om at: «Åpenbart har jeg ikke holdt for munnen, øynene eller ørene i spørsmål om utdanning og kompetanse. Derimot har jeg gjort endringer i Hæren for å bedre situasjonen fremfor å se bakover.» Bevegelsen utdanningsreformen satte utdanningssystemet i, var altså ikke mer ønsket av dem som bruker denne kompetansen, enn at generalen måtte ta grep.

Generalmajor Lervik viser også til at daværende forsvarssjef, Haakon Bruun-Hansen, var sterkt kritisk til måten reformen skulle gjennomføres på. Med god grunn skulle det vise seg.

Heller ikke professor Dag Henriksen ved Luftkrigsskolen legger papp imellom i sin analyse av utdanningsreformen: «Jeg er helt enig med Saira. Vi har altså brukt fem år på å rydde opp etter utdanningsreformen.» Var dette en ønsket retning for utdanningssystemet? Det er vel heller ingen, så langt jeg har klart å bringe på det rene, som har klart å dokumentere noen besparelse som følge av utdanningsreformen, overhode.

Garandblyanten har altså vært flittig brukt for å fremstille utdanningsreformen som en dundrende suksess, selv om alle som interesserer seg for temaet vet bedre.

Det kan komme en dag hvor en politikers verste mareritt ikke er å bli beskyldt for å bløffe på tinget, men at også våre motstandere ser at vår forsvarsevne hviler på sandgrunn.

Harald Høiback

Jeg er fullt klar over at mange i det militære utdanningssystemet får brekningsfornemmelser av å høre ordet utdanningsreform. Det kan jeg skjønne. Men Garandblyanten brukes neppe bare når departementets folk skal pynte den militære utdanningsgrisen. Den brukes formodentlig like flittig når andre deler av Forsvarsløftet skal skjønnmales. Også når man omtaler luftvern, utholdenhet og beredskap sitter Forsvarets saksbehandlere og stikker hull i blinken med blyanten, i beste mening.

Å juge er en viktig ferdighet for både politikere og offiserer. Winston Churchill, som var begge deler, skal derfor ha svart følgende da en marinegast spurte ham om alt han sa i sine taler var sant: “Young man, I have told many lies for my country, and I will tell many more.”

Vi kan stå i Stortingssalen eller på NATO-møter å fortelle hverandre eventyr om både det ene og det andre. Problemet oppstår først når vi begynner å tro på våre egne løgner. Det var det som rammet oss i Afghanistan. Vi begynte å tro på vår egen bullshit.

Det er imidlertid ikke de store løgnene jeg er mest redd for, de som serveres av statsråder og etatsjefer, men alle de små. Når oberstløytnanter og seniorrådgivere sitter dag ut og dag inn med sine Garandblyanter og stikker hull i sin lille del av skiva, av frykt eller respekt for dem over, undergraves beslutningsgrunnlaget til slutt fullstendig. I aller beste mening produseres store usikkerhetslommer som ingen vet hvor er.

Forsvarssektoren har tradisjonelt vært et ganske trygt sted å tro på sine egne eventyr. Vi går aldri konkurs, vi rykker aldri ned og kommer aldri opp til eksamen. Men er det utenkelig at det kan komme en dag hvor vårt velmente selvbedrag kan bli avslørt? Kan det komme en dag hvor oppblåste og løgnaktige stortingsproposisjoner kan bli et problem for oss?

Garandblyanten kan altså brukes til mye, men brått kan det manglende luftvernet bety noe. Brått kan vår evne til å treffe blinken bli viktig. Plutselig er det ikke bare en akademisk bekymring at vi ikke har våpen til våre kampfly. Det kan komme en dag hvor en politikers verste mareritt ikke er å bli beskyldt for å bløffe på tinget, men at også våre motstandere ser at vår forsvarsevne hviler på sandgrunn.

Å tro på julenissen er helt ok, spesielt når det nærmer seg jul, men ikke om du sitter på en iskald fjelltopp og venter på at akkurat han skal komme deg til unnsetning.