Tysk militær opprustning etter 80 års forsiktighet

I forrige uke ble tre toppsjefer i tysk bilindustri dømt til flere års fengsel for systematisk å ha motarbeidet utslippskrav fra tyske og europeiske myndigheter. Skandalen ble mulig fordi ingen sa ifra. Av de halve million ansatte i Volkswagen-gruppen, var det mange, med fagorganiserte i alle nivåer, som visste, men som forholdt seg tause. De fulgte ordre. De gikk i flokk. Helt til tre amerikanske studenter i West Virginia stakk hull på illusjonen.
 
Lydigheten vekker til live minnet om det mørkeste kapittelet i tysk historie. Etter Nürnbergprosessen ble det slått fast: Å «følge ordre» fritar ingen for moralsk ansvar. Soldater må nekte å utføre ulovlige handlinger. 

Spoler vi åtti år frem er vi nå alle avhengige av og takknemlige for tysk opprustning som en av våre aller nærmeste og viktigste allierte. 

I en artikkel i Le Monde om «armeen som ikke liker krig» viser oberstløytnant Thorsten Loch ved Potsdam-instituttet til det tyske militæres gjenoppbygging: Bundeswehr. En hær fundert på parlamentarisk kontroll og demokratisk lojalitet. Soldater ble definert som «borgere i uniform» – med plikt til å tenke selv, rett til å nekte ulovlige ordre og frihet til å ytre seg politisk. 
 
Dette systemet gjorde det mulig for Tyskland å gjenreise et forsvar uten å vekke historiske traumer – både hjemme og ute. Det ble lagt vekt på refleksjon, ikke lojalitet; plikt, ikke lydighet. Alle tyske soldater besøker konsentrasjonsleirer som del av utdannelsen. Militær opplæring inneholder ingen referanser til ære, offervilje eller kampvilje. Jens Stoltenbergs tyske forgjenger fra slutten av 1980-årene, Manfred Wörner, kalte tyske soldater «byråkrater i uniform».
 
Men bildet er i endring.

Et nytt Tyskland for en ny verden

«Natos oppgave er å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne», er et kjent uttrykk.
 
Etter Putins krig mot Ukraina og med en svekket amerikansk sikkerhetsgaranti, gir det mening at Europa tar mer ansvar for egen sikkerhet. Spørsmålet er ikke om Tyskland skal ruste opp – men hvordan? 

Forholdet til USA skal tones ned, europeisk forsvarsevne skal bygges opp – med Berlin i førersetet.

Paal Frisvold
EU-rådgiver, MDG

I januar vedtok Bundestag en grunnlovsendring som opphever begrensningen på offentlig låneopptak – blant annet for å finansiere militær opprustning. Samtidig har den nye forbundskansleren Friedrich Merz varslet at Tyskland skal bli Europas militære ryggrad. Forholdet til USA skal tones ned, europeisk forsvarsevne skal bygges opp – med Berlin i førersetet. Bør vi være bekymret?

Byråkratisk krigsmaskin?

Ifølge Le Monde-artiklen hevder forskere ved det militær-sosiologiske instituttet i Potsdam at det tyske forsvaret har begynt å ese ut. Ledelsesstrukturen er overbyråkratisert: I dag ledes 181.000 soldater av 200 generaler – flere enn de 193 som ledet nesten en halv million soldater i 1990.

Avgjørelser sendes stadig høyere opp i systemet. Forsvaret brukte fem år på å tillate bruk av droner. Ifølge forskerne er dette ikke bare treghet – men uttrykk for ledelsesvegring og risikoaversjon. 

«Europa ser til en tysk militær ledelse som de og Tyskland har holdt nede i åtti år», sier oberstløytnant Loch, og spør: «Er et byråkratisk tysk militærmaskineri klart til å innta rollen de alltid har forsøkt å unngå?»

Sikker er at når Europa peker på Tyskland som sin fremtidige militære leder, burde vi ta deres egne lederes bekymringer på alvor. 

Hva bør Norge gjøre?

Norges sikkerhet er uløselig knyttet til utviklingen i Europa. Med vår egen og Storbritannias nylige avtale om forsvarspolitisk samarbeid med EU, styrkes Brussels rolle som beslutningstaker og strategisk aktør. Og i motsetning til NATO – der én stormakt leder an – er det i EU én stemme per land og en grad av parlamentarisk kontroll. Det gir større rom for brede kompromisser og felles ansvar. En demokratisk prosess hvor Tysklands og andre europeiske stormakter ikke bare veies i militære kapasitet. 

Slik sett er et tett integrert europeisk forsvarssamarbeid i regi av EU den beste garanti for at Tysklands nye militære lederrolle forankres i de prinsippene som har holdt Europa fredelig i åtti år.