Norge kan bedre enn dette om fred
Stortingsmeldingen om Norges innsats for fred var en god mulighet til å knytte norsk fredsarbeid til målsetninger i utviklingspolitikken og til vårt øvrige arbeid for å lindre menneskelig lidelse. Det ser imidlertid ikke ut til at regjeringen har benyttet denne muligheten, skriver Ingrid Rosendorf Joys.


Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær i Caritas NorgeRegjeringen la 10. juni frem sin stortingsmelding om Norges innsats for fred og konfliktløsning. Vi ønsker søkelys på fred og konfliktløsning velkommen, men det er særlig to utfordringer ved stortingsmeldingen vi vil løfte frem.
For det første knyttes ikke Norges fredsarbeid til Norges planer for sultbekjempelse og matsikkerhet. Fredsarbeidet knyttes til norsk utenrikspolitikk og sikkerhetsinteresser, ikke norsk utviklingspolitikk. For det andre beskrives i hovedsak et «ovenfra og ned»-arbeid hvor det er norske diplomater som er de viktige aktørene.
Først: Matsikkerhet og sultbekjempelse
Stortingsmeldingen oppgir tre hovedmål for norsk fredsarbeid:
- Dempe og løse konflikter (overordnet mål).
- Fremme tiltak og løsninger basert på folkeretten og partenes eierskap.
- Skape politisk kapital og innsikt.
Punkt 1 kunne blitt knyttet sterkt til utviklingspolitikk, men begrunnelsen starter med at «krig og konflikt truer Norges sikkerhet og interesser». Punktet nevner ikke at fred er avgjørende for matsikkerhet og sultbekjempelse.
Under tiltakene regjeringen vil prioritere, nevnes «styrke samspillet mellom Norges sikkerhetspolitiske innsats og arbeidet for fred og konfliktløsning». Dette reiser spørsmål om hvorfor samspillet med utviklingspolitisk innsats ikke er nevnt, all den tid matsikkerhet og sultbekjempelse har vært så sentralt for norsk utviklingspolitikk siden 2018.
Fra et utviklingsperspektiv kan det dermed se ut til at det norske fredsarbeidet henger i løse luften.
Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær, Caritas Norge
Gjennom flere strategier og handlingsplaner har Norge staket ut en kurs for hvordan matsikkerhet kan styrkes og sult kan bekjempes. I 2023 kom det en egen strategi for klimatiltak knyttet til sultbekjempelse, og i 2024 en egen strategi for norsk humanitær politikk. I planene nevnes konflikt som en av to hovedårsaker til sult og matusikkerhet (den andre er klimaendringer). Ikke minst ser vi nå at mattilgang blir brukt som våpen i økende grad.
De norske planene har imidlertid et hull: freds- og konfliktarbeid. Denne stortingsmeldingen var en god mulighet til å knytte norsk fredsarbeid til målsetninger i utviklingspolitikken og til vårt øvrige arbeid for å lindre menneskelig lidelse. Det ser ikke ut til at regjeringen har benyttet denne muligheten.
Fra et utviklingsperspektiv kan det dermed se ut til at det norske fredsarbeidet henger i løse luften. Regjeringen nevner riktignok at «styrket samspill mellom de tre bistandspilarene: humanitær beskyttelse, konfliktløsning/fredsbygging, og langsiktig utvikling» er viktig, men detaljene rundt dette uteblir. Norge bør derfor lage en helhetlig strategi for hvordan vi skal styrke og støtte fredsarbeid globalt.
Ovenfra-og-ned-tilnærming
Og her er vi ved den andre utfordringen ved stortingsmeldingen: Ovenfra-og-ned-tilnærmingen.
En helhetlig fredsstrategi bør legge stor vekt på å støtte arbeid som bygger fred nedenfra og opp, hvilket er avgjørende for enhver freds- og konfliktløsningsprosess. Det vil innebære å støtte både lokale og eksterne sivilsamfunnsaktører. Blant annet kirkene spiller en nøkkelrolle i fredsarbeidet med sin naturlige grasrotforankring og erfaring med fredsmegling fra det lokale til det globale. Norge bør anse slik støtte som en investering i nødvendig fredsbyggende kompetanseutvikling. Ved å kanalisere støtte gjennom blant annet norsk sivilsamfunn kan Norge bli en effektiv og kompetent fredsbyggende aktør.
Norge bør anse slik støtte som en investering i nødvendig fredsbyggende kompetanseutvikling.
Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær, Caritas Norge
Utenriksdepartementet støtter allerede sivilsamfunnets fredsarbeid en del steder, og gir også støtte til prestisjetunge, internasjonale organisasjoner for deres arbeid på feltet. Det mangler imidlertid en plan, en (offentlig) prioritering, og en begrunnelse for slik støtte. Hvorfor er det for eksempel noen organisasjoner som får kjernestøtte, og ikke andre?
Videre er støtten ofte begrenset til fredsprosesser hvor Utenriksdepartementet selv allerede er involvert på øverste nivå. Vi stiller spørsmål ved om en slik begrenset tilnærming er hensiktsmessig. Både Norge og konfliktrammede områder er tjent med at sivilsamfunnets brede kompetanse når det gjelder fredsbygging, styrkes og videreutvikles.
For Norge vil et høykompetent norsk sivilsamfunn innen fredsbygging kunne være en viktig støtte for Utenriksdepartementet. En slik kompetanseutvikling bør støttes langt utover de fredsprosessene hvor Norge har en formell meklerrolle. For konfliktrammede områder vil mer kompetente og ressurssterke sivilsamfunnsaktører bidra mer effektivt til fred, uavhengig av om Norge er med ovenfra eller ikke.