Svak dom i havdypssøksmålet

Stortingets vedtak var generelt

Tingretten, hvis oppgave det er å dømme i saker som kommer for domstolen, var imidlertid lite lysten på å vurdere kvaliteten på utredningen.

Retten behandlet i første rekke fire temaer som saksøkerne og flere eksperter ikke mente var godt nok utredet, herunder risiko for svekket mattrygghet. Retten gikk imidlertid ikke inn på hva loven krever av utredninger, men viste til at Stortinget stemte for havbunnsmineraler. 

Det er viktig å forstå at Stortinget aldri var inne i vurderingen av dette spesifikke vedtaket.

Marius Gulbranson
Forfatter

Det er viktig å forstå at Stortinget aldri var inne i vurderingen av dette spesifikke vedtaket. Hva Stortinget hadde gjort, var å fatte et vedtak om havbunnsmineraler generelt, men retten mente at dette viste en støtte til aktiviteten, og at domstolene på grunn av denne støtten fra Stortinget, må være varsomme med å kreve for mye når de spør om saksbehandlingskravene er oppfylt i de enkelte vedtaket om samme tema.

Da tingretten gikk videre til å vurdere om det var et problem at tre sentrale temaer, herunder faren for radioaktiv forurensing, ikke var svakt utredet, men ikke behandlet i konsekvensutredningen i det hele tatt, var retten igjen forsiktig. Retten støttet seg på en utskjelt dom som sier at domstolene ikke skal finne ut hva en «optimal» utredning inneholder, men bare sjekke at utredningen tilfredsstiller grunnleggende krav til en forsvarlig utredning. Retten sjekket så ikke om disse grunnleggende kravene var oppfylt, men nøyet seg med å igjen vise til Stortingets begeistring for dyphavsgruver.

Fru Justitias pølseklype

Rettens uvillighet til å vurdere om kunnskapen som lå på bordet, tilfredsstilte lovens krav, gikk på et punkt så langt at retten begynte å spekulere i hva som egentlig menes med «kunnskap». Retten mente at saken «aktualiserer den vitenskapsfilosofiske eller -teoretiske forskjellen mellom ‘faktisk kunnskap’ og ‘antakelser’». 

Tingrettens dom er ikke noe forsvar for demokrati, for å holde de politiske beslutninger hos Stortinget.

Marius Gulbranson
Forfatter

Dette er ikke så mye fru Justitias sverd som svinges, som det er Justitias pølseklype som forsiktig pirker i overflaten av saken. Lovens krav vurderes ikke, og vi blir fortalt at saken aktualiserer en form for vitenmagisk skille mellom å «vite noe» og «vill gjetning», uten at retten øyensynlig har noen formening om hvilke av disse som er å foretrekke (det er førstnevnte).

Forsiktigheten begrunner tingretten med referanser til dommen i det store klimasøksmålet. I den dommen formante Høyesterett til forsiktighet når domstolene skal behandle vedtak som har blitt fattet med bred politisk støtte. Denne forsiktigheten begrunnet Høyesterett i en idé om at domstolene ikke skal avgjøre politiske spørsmål.

Jeg har tidligere kritisert Høyesteretts holdning på dette punktet, men vondt blir verre i havdypssøksmålet, der tingretten tar Høyesteretts unnskyldning for unnfallenhet i et materielt spørsmål og bruker den på et prosessuelt spørsmål. Det er mulig å argumentere for at domstolene skal være varsomme med å prøve et vedtaks innhold når Stortinget har vist støtte til det innholdet spesifikt, men å si at generelle prosessregler ment å sikre en trygg, opplyst og demokratisk saksbehandling, også skal være tøyelige når Stortinget har vært positive til aktiviteten, er absurd. Stortinget har vært positive til havbunnsmineraler, ikke til dårlige konsekvensutredninger. 

Ukritisk kopiering

Tingrettens dom er ikke noe forsvar for demokrati, for å holde de politiske beslutninger hos Stortinget. Det denne dommen gjør, er å ukritisk kopiere Høyesteretts unnfallenhet i det store klimasøksmålet over på helt andre spørsmål. Rettens vektlegging av Stortingets vilje maskerer at det retten faktisk driver med, er å uthule en hel rekke med saksbehandlingsregler som ble vedtatt av nettopp Stortinget.

Å ikke ta beslutninger kan ha vel så mange konsekvenser som å ta beslutninger. I denne saken har rettens tilbakeholdenhet den virkningen at grunnleggende krav til god saksbehandling og et godt kunnskapsgrunnlag relativiseres. Selv hva kunnskap er, relativiseres. Dette er ikke nobel respekt for Stortingets rolle, det er en misforståelse av domstolenes.