Vi begynte ikke å kjøre bil fordi vi skjøt hestene
Europa taper konkurransekraft på en pietistisk klimapolitikk som gjør at vi taper konkurransekraft til USA og Kina. Det er ikke bra, skriver Nils Forren.


Nils Forren
Leder i SenterungdommenDefinisjonsmakten i klimakampen har blitt tatt over av klimafornektere, skriver klimaaktivist Caroline Bessermann i Altinget. I samme opprop ber hun oss politikere fra moderate partier igjen å ta kampen for klima. Det er jeg enig i, men det må skje med nye forutsetninger.
En utfordring som er med på å ødelegge for klimasaken, er klimaaktivistene. Folk som limer seg til asfalten, lenker seg fast og ødelegger historisk kunst, får fra min side og forståelig nok andre, ikke sympati. Hverken for dem selv eller saken de brenner for. Å assosieres med det som kan kalles for klimaekstremister, er noe man ikke vil. Ingen vil være på lag med de rare. For en politiker skal bli gjenvalgt hvert fjerde år.
I en kronikk i danske Altinget skriver klimaaktivist Caroline Besserman at den grønne omstillingen har slått feil.
Derfor oppfordrer hun nå både høyre- og venstresiden til å ta seg sammen og definere et klimapolitisk prosjekt, for at ikke den klimapolitiske dagsorden skal bli overlatt til klimafornektere.
På grunnlag av denne oppfordringen inviterer nå Altinget Danmark, Norge og Sverige de nordiske ungdomspartiene til å ytre sin mening om fremtiden for klimapolitikken. Har den grønne omstillingen slått feil, er klimasaken tapt – og hvordan bør et felles klimapolitisk prosjekt se ut?
Vil du delta i debatten? Send en e-post til [email protected].
Det er vanskeligere å få til med ekstreme stunts.
I tillegg må man forholde seg til de politiske realiteter. Politikken i det grønne skiftet, eller det grønne spranget som flere kaller det, fører for mye negativt med seg. Høyere strømpriser og mindre tilgang til kraft er noen eksempler. Det merkes særlig i krevende tider.
Vi har vært for optimistiske
Når alt som går på fossilt brennstoff, skal over til elektrisitet, fører det med seg utfordringer. Vi har vært alt for optimistiske med tanke på hva som skal over på elektrisitet. Det fører til en selvpålagt energikrise. For i iveren etter å redde verden, sløser vi med strøm for å oppnå nasjonale klimakutt, mens den globale effekten er lik null. Å elektrifisere sokkelen, flytter kun utslipp fra Norge til utlandet. I tillegg satser vi på grønt hydrogen og ammoniakk, og vi bygger opp TikTok-senter og batterifabrikker.
Et paradoks i klimadiskusjonen er at utbygging av ny kraft i Norge har blitt ekstremt upopulært.
Nils Forren
Leder, Senterungdommen
Isolert sett kan flere av disse satsingene føre noe positivt med seg. Utfordringen er bare at når aluminiumsindustrien og annen prosessindustri i Norge mangler kraft, fører det til at bygda mister hjørnesteinsbedriftene sine og at folk mister tilliten til klimaløsninger.
Et paradoks i klimadiskusjonen er at utbygging av ny kraft i Norge har blitt ekstremt upopulært. Både ny utbygging av vindkraft og vannkraft. Dette gjør det nærmest umulig å nå de klimamålene vi har satt oss. Og spørsmålet er hva er vi villige til å ofre for å kutte klimagassutslipp. Frem til nå har vi ikke vært særlig villige.
To muligheter
Løsningene på klimautfordringene er vanskelige. Europa taper konkurransekraft på en pietistisk klimapolitikk som gjør at vi taper konkurransekraft til USA og Kina. Det er ikke bra. For mens vi bruker dyre, elektriske gravemaskiner for å redde verden, fyrer Kina opp et nytt kullkraftverk i uka.
Men for å sette ned noen stolper og komme med løsninger, vil jeg peke på to muligheter. Mye ligger i å la ny teknologiutvinning skje i de beste forholdene: Færre reguleringer og lavere skatter for å sørge for et innovativt næringsliv. Slik at teknologien som trengs, blir utviklet. Vi begynte tross alt ikke å kjøre bil fordi vi skjøt hestene.
Allerede i dag subsidierer vi flere nye grønne prosjekter. Det samme gjør USA og Kina. Forskjellen er at virkemiddelapparatet i de landene ikke velger vinnere slik de norske gjør. Vi må innrette virkemiddelapparatet vårt slik at det oppstår større konkurranse mellom teknologier, i stedet for at staten skal velge vinnere.
Da vil ikke-lønnsomme teknologier tape, mens de konkurransedyktige vinner – og vi får muligheter til å kutte klimagassutslipp samtidig som vi styrker vår konkurransekraft.