Den nye EU-strategien vil føre til en tsunami av nye regler

Tre søyler

Den nye strategien er bygget opp i tre søyler.

Den første er tiltak for å forebygge at det oppstår nye hindringer for fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Den andre søylen er å bygge ned en del av hindringene som eksisterer i dag. Den siste søylen er å effektivisere gjennomføringen og håndhevingen av reglene som angår det indre markedet.

Strategien legger også opp til en digitalisering av det indre markedet, og til å få kapitalmarkedet til å fungere bedre. 

Strategien presenterer en lang rekke forslag til regelendringer. Noen virker opplagt fornuftige. Eksempelvis har landene stor frihet til å bestemme hvordan varer som omsettes i deres markeder skal merkes og pakkes, uten at dette berører produktenes egenskaper og sikkerhet. Dette medfører kostnader for næringslivet, og derfor også kundene, som neppe er verdt innsatsen.

Et annet eksempel er forslag om å etablere en ny type europeisk selskap som, når det er registrert i et land, skal ha rett til å operere i alle andre europeiske stater. Kommisjonen foreslår også å vurdere om de forenklete reglene som gjelder for SMBer på enkelte områder også kunne gjøres gjeldende for litt større bedrifter. Det er også rom for forenklinger i regelverket knyttet til anerkjennelse av kompetanse på tvers av landegrensene og til registrering av utsendte medarbeidere. 

Strømspørsmålene blir vanskelige

Det ville føre for langt av sted å omtale alle forslagene i strategien i dette korte innlegget. Det er imidlertid to reform-områder i strategien som norske interessenter bør følge ekstra nøye med på. Den ene knytter seg til strøm-markedet og den andre til håndteringen av tjenester mv. i det indre markedet.

I Draghi-rapporten blir det pekt på at europeisk industri betaler 2–3 ganger mer for strømmen enn europeisk industri gjør, noe som svekker konkurranseevnen. Dette vil Kommisjonen gjøre noe med. 

Det begynner å haste med å finne ut hvordan det norske strømmarkedet skal knyttes sammen med de europeiske markedene.

Christian Hambro
Spaltist

I Norge spriker synet på elektrisitet langs flere retninger. Noen mener elektrisitet skal omsettes i markedet med størst mulig fortjeneste, mens andre mener det er tale om en ressurs som skal komme norske bedrifter og forbrukere til gode til så lav pris som mulig. Noen mener at Norge bør utveksle kraft med resten av Europa, mens andre mener vi må sikre full nasjonal kontroll med vår vannkraft, og ha så få strømkabler som mulig til og fra utlandet.

I Europa endrer strømmarkedet seg fordi sol- og vindkraft blir stadig viktigere. Det blir helt nødvendig å sende kraft over grensene fordi elektrisitetsproduksjonen i de enkelte områdene vil variere over tid pga. naturgitte forhold. Det blir derfor stadig viktigere å ha effektive europeiske nettverk som fordeler elektrisiteten i Europa på best mulig måte. Samarbeid om elektrisitetsmarkedene blir et vel så sentralt virkemiddel som nasjonal kontroll over energikildene. Hvor langt EU vil gå mht. å utvikle strømmarkedene og hva dette vil bety for den nasjonale styringen, er ikke opplagt

Strømspørsmålene blir vanskelige å håndtere både pga. intern norsk uenighet og fordi utviklingen i Europa er usikker. Regjeringens forslag om en Norgespris på elektrisitet til forbrukerne, illustrerer dette. Skal vi lande noenlunde ryddig i forhold til EU når det gjelder elektrisitet, er det behov for grundige politiske prosesser. Det begynner å haste med å finne ut hvordan det norske strømmarkedet skal knyttes sammen med de europeiske markedene.

Vi må unngå «amerikanisering»

Det andre feltet av særlig interesse knytter seg til tjenester i det indre markedet. Kommisjonen peker på at mens tjenestesektoren står for om lag 75 prosent av brutto nasjonalproduktet i Europa, er det bare om lag 7,6 prosent som omsettes på tvers av de europeiske landegrensene. Faktisk er andelen som går til land utenom EØS-området den samme. For varer, som står for om lag 25 prosent av BNP, omsettes om lag 25 prosent på tvers av de europeiske landegrensene.

Draghi-rapporten og Kommisjonen forutsetter at en vekst i tjenester på tvers av landegrensene vil være vesentlig for produktivitetsutviklingen. Dette er kanskje riktig, men det finnes ikke noe klart faktisk belegg for denne antagelsen. Det er kanskje andre forhold som betyr mest for produktivitetsutviklingen i tjenestesektoren. Man kan forholde seg til den faktiske uvitenhet på to ulike måter: Få bort hemmende regler så langt som mulig og se hva som skjer. Eller gjennomføre bransje- og sektoranalyser og vedta nye regler som er skreddersydd de ulike tjenesteområdene. 

Det er god grunn for å følge nøye med, slik at klokken ikke blir skrudd tilbake. 

Christian Hambro
Spaltist

Tjenester fra utlandet er arenaer for mulig sosial dumping. Reglene for utsendte medarbeidere kan komme under press. Det kan bli spørsmål om i hvilken grad arbeidsmiljø, arbeidsvilkår og lønn skal reguleres i det landet der tjenesten ytes eller etter reglene som gjelder i leverandørens hjemland. Bruken av vikarbyråer vil også kunne bli et tema.

Historisk har EU-kommisjonen dyttet på for å liberalisere tjenesteområdet. Det siste store slaget sto tidlig på 2000-tallet i tilknytning til forslag til et nytt tjenestedirektiv, kalt Bolkestein-direktivet, som så å si ville medført at tjenester som kunne leveres i hjemlandet, også skulle kunne leveres i andre EU-land, uten nasjonal styring der tjenesten ble levert. Dette gikk etter medlemmenes syn alt for langt, og forslaget ble derfor betydelig utvannet.

Når Kommisjonen nå forsøker å liberalisere tjenesteområdet igjen, er det god grunn for norske myndigheter, forbrukere og arbeidstagerorganisasjoner å følge nøye med, slik at klokken ikke blir skrudd tilbake. Vi må unngå en «amerikanisering» av Europa når det gjelder ivaretagelse av interessene til arbeidstagere, forbrukere og miljø.