Hva er årsaken til at regjeringen og Arbeids- og inkluderingsdepartementet fortsatt ikke har lagt frem en løsning på uførefella?

Som jeg tidligere har påpekt, sist i svar på samme spørsmål fra Rødt, innebærer denne saken avveininger mellom sentrale hensyn som regelverket for uførepensjon fra tjenestepensjon og uføretrygd fra folketrygden skal ivareta.

Offentlige ansatte har i dag fordelen av å ha en uføreordning som gir uføredekning også ved uføregrader under 50 prosent. I privat sektor er hovedregelen at man i slike tilfeller må bære hele inntektstapet selv. Problemstillingen er en følge av disse ulike inngangsvilkårene, samt endringer med uførereformen i 2015, som innebar nye beregningsregler for uføretrygd og at uførepensjon fra de offentlige tjenestepensjonsordningene ble lagt om fra en brutto- til nettoordning, slik uførepensjonen fra de private tjenestepensjonsordningene alltid har vært.

Like inngangsvilkår ved uførhet i tjenestepensjonsordningene og i folketrygden vil løse problemstillingen framover. Et spørsmål er da om inngangsvilkåret ved uførhet i offentlig tjenestepensjon er for lavt eller vilkåret i folketrygden for høyt? En senkning av vilkåret i folketrygden ville gi flere uføre, men samtidig vil antakelig flere uføre få fastsatt en lavere uføregrad og kunne få utnyttet mer av restarbeidsevnen. Hvordan effekten blir samlet sett er høyst usikkert, men det ville uansett gitt flere mottakere av helserelaterte ytelser.

Dersom en senkning av inngangsvilkåret i folketrygden skal være en tilstrekkelig løsning, vil også kravet til nedsatt arbeidsevne i AAP måtte reduseres. En generell senkning av kravet til nedsatt arbeidsevne fra dagens 50 prosent, ville innebære et lavere krav i AAP enn for andre midlertidige inntektssikringsordninger som kvalifiseringsstønad og dagpenger. I flere sammenhenger, deriblant Sysselsettingsutvalgets rapporter er det blitt pekt på at utformingen av inntektssikringsordningene kan lede til medikalisering ved at særlig unge blir passive mottakere av helserelaterte ytelser. En generell senkning av kravet til nedsatt arbeidsevne vil kunne forsterke denne effekten.

Et alternativ til å redusere folketrygdens inngangsvilkår ved uførhet ville være å øke kravet i tjenestepensjonsordningene. Nedre grense for å få uføre¬pensjon fra tjenestepensjons-ordningene ble fra 2015 satt til 20 prosent. I og med at det tidligere ikke var noen slik minstegrense, skjedde det altså da en viss harmonisering. En videre økning av inngangsvilkåret til folketrygdens 50 prosent vil innebære at problemstillingen løses for nye tilfeller. Samtidig ville det innebære at offentlig ansatte ville miste fordelen det er å ha inntektssikring ved lave uføregrader.

Uføre som i dag er i jobb med delvis uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon med lav grad taper ikke økonomisk på dette. Jeg vil likevel understreke at det er uheldig når man kan komme bedre ut på sikt ved å få fastsatt en høyere uføregrad. Utslagene er heller ikke i tråd med arbeidslinja. Denne saken innebærer altså samtidig avveininger mellom sentrale hensyn som folketrygden og offentlig tjenestepensjon skal ivareta ved uførhet, og den er derfor fortsatt til vurdering i departementet.