Hva er det LO er redde for å finne ut?
Hvis LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad virkelig tror økonomiske insentiver ikke betyr noe for tilknytning til arbeidslivet, burde han ønske regjeringens skatteeksperiment velkomment. Det ville jo bevise hans poeng, skriver Runar Wiksnes, sjefanalytiker i Virke.


Runar Hagelund Wiksnes
Sjefanalytiker i VirkeRegjeringen har sendt på høring et forslag som kan skaffe til veie ny og dyp kunnskap om hvordan økonomisk motivasjon påvirker arbeidstakeres tilknytning til arbeidslivet. LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad vil helst at de lar være. For det første vil det ikke virke og for det andre er det for dyrt, sier han til Altinget.
Siden det allerede lønner seg å jobbe fremfor å stå utenfor, tviler nemlig Bjørnstad på at mer økonomisk motivasjon vil påvirke nok folk til at det monner. Det høres ut som en god alternativ hypotese for Stoltenbergs forskningsprosjekt.
Vil gå i pluss
Hovedforslaget som er sendt på høring vil redusere statens skatteinntekter med 500 millioner kroner per år.
Til sammenligning er økningen i arbeidsavklaringspenger alene på 5900 millioner kroner i statsbudsjettet for 2025. Samtidig tror forskerne på forhånd at tiltaket kan få om lag 9300 flere personer til å delta i arbeidsmarkedet, og at om lag 5700 vil øke yrkesdeltakelsen sin ved å gå inn i en større jobb.Rent økonomisk ville det gå i pluss. I tillegg kommer alle positive helse- og velferdseffekter av å være i jobb fremfor utenforskap.
Runar Wiksnes
Sjefanalytiker, Virke
Det gir en prislapp for statskassen på om lag 51.000 kroner per nye deltaker i arbeidsmarkedet. Men for hvert år den personen står i jobb, vil statskassen spare minimum 170.000 kroner i trygdeutgifter – og i stedet få inn skatteinntekter. Rent økonomisk ville det gå i pluss. I tillegg kommer alle positive helse- og velferdseffekter av å være i jobb fremfor utenforskap.
Inkonsekvent om skattemoral
Bjørnstad mener også at eksperimentet kan påvirke folks skattemoral. En slik bekymring for utilsiktede smitteeffekter er viktig, men han er likevel inkonsekvent. For også Bjørnstads foretrukne tiltak, som tettere oppfølging fra Nav, kan skape avhengigheter, forsterke stigmatisering eller ha andre uheldige smitteeffekter. Og forskerne kan uansett gjøre metodevalg som reduserer risikoen for at smitteeffektene forstyrrer resultatene.
Hvis arbeidsfradraget viser seg å øke arbeidstilknytningen så mye at det lønner seg for statskassen, har vi funnet en vinn-vinn for redusert utenforskap – og for statskassen.
Runar Wiksnes
Sjefanalytiker, Virke
Også forslaget om å begrense prøveordningen kun til folk som allerede står utenfor arbeidslivet, er feilslått. Det er å planlegge for kunnskapshull og svakheter ved studien. Nettopp fordi deltakerne i forsøket kan bli tilfeldig utvalgt fra hele aldersgruppen, kan forskerne måle hvorvidt det er best å gi arbeidsfradrag til alle, bare til de som står utenfor arbeidslivet, eller ikke til noen.
Kan finne en vinn-vinn-løsning
Hvis arbeidsfradraget viser seg å øke arbeidstilknytningen så mye at det lønner seg for statskassen, har vi funnet en vinn-vinn for redusert utenforskap – og for statskassen.
Hvis det øker arbeidstilknytningen, men ikke nok til at statskassen går i pluss, får vi vite prislappen på et verktøy for redusert utenforskap.
Hvis det ikke engang øker arbeidstilknytningen, får Bjørnstad gleden av å ha rett – og vi andre lærer at forslag om arbeidsfradrag kan legges i skuffen en gang for alle.
Finansministeren fortjener i stedet honnør for å legge til rette for kunnskapsbasert politikk fremfor «politikk-basert kunnskap».
Runar Wiksnes
Sjefanalytiker, Virke
Bjørnstads kritikk illustrerer et bredere problem i norsk politikkutforming. Det han presenterer som vitenskapelige sannheter er egentlig en ideologisk posisjon, og det han presenterer som metodologisk kritikk er egentlig motstand mot forskning. Hvis vi i stedet omfavner muligheten til å teste etablerte antakelser, kan vi få mer velferd ut av skattepengene uansett hvilken retning resultatene peker.
Finansministeren fortjener i stedet honnør for å legge til rette for kunnskapsbasert politikk fremfor «politikk-basert kunnskap». Måtte det være til inspirasjon for regjeringens øvrige statsråder.

Roger Bjørnstad

Runar Hagelund Wiksnes
