Hva er egentlig Arbeiderpartiets klimapolitikk?

Elefanten i rommet

Regjeringens foreslåtte klimamål er mellom 55 og 80 prosent utslippskutt. 80 prosent høres jo nesten imponerende ut, men hvor mange av disse som gjøres på hjemmebane er essensielt.

Dessverre ser det mer ut som en grønnvasket budsjettoversikt enn en konkret klimaplan

Dagens politikk tar oss ikke i mål, så hvordan skal de klare det med enda høyere ambisjoner? Arbeiderpartiet fyker opp på målingene, og nå som Senterpartiet er ute av regjeringen, blir det imidlertid spennende å se om målet settes opp. Eller om Arbeiderpartiet vil fortsette å legge mer vekt på fleksibilitet enn faktisk kutt.

Når vi snakker om klimakompromisser, er EUs fjerde energimarkedspakke en av de store elefantene i rommet.

Spexit skjedde på grunn av Senterpartiets forakt for tettere europeisk kraftsamarbeid, og nå står Arbeiderpartiet alene igjen med ansvaret for å implementere EU-direktivet. Debatten har vært opphetet, men AP har valgt å stå i det, eller i alle fall i tre av åtte rettsakter fra EU – en avgjørelse som verken er uten politisk risiko eller uten logikk.

Spørsmålet nå er hvordan de vil håndtere saken videre: Vil den nye regjeringen ta eierskap til beslutningen, eller forsøke å balansere mellom Brussel og det norske distriktet, uten å lage for mye støy?

Kanskje ikke så hellige

Og så er det det hellige – eller nå kanskje ikke så hellige – norske vassdraget.

Spexit skjedde på grunn av Senterpartiets forakt for tettere europeisk kraftsamarbeid

Arbeiderpartiet har åpnet for utbygging i vernede vassdrag, et forslag som ville fått selv en middels engasjert friluftslivsentusiast til å vurdere sivil ulydighet.

Norsk vannkraft er gull verdt, men vi må spørre oss: Skal vi virkelig rasere natur som har vært vernet i flere tiår, når vi i stedet kunne satset mer på for eksempel energieffektivisering og sol- og vindkraft?

Når regjeringen påstår at vi må ha mer kraft for å nå klimamålene, men samtidig vil utsette innrapporteringen til FN, blir det vanskelig å ta retorikken på alvor.

Arbeiderpartiets partiprogram sier at «vi trenger et nytt flertall som vet at klimakrisen ikke kan løses av hver enkelt eller av markedet alene». Det er en fin setning, men den mister litt tyngde når klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen ser ut til å tro at kvotekjøp i utlandet skal gjøre grovarbeidet i norsk klimapolitikk.

Hvis hovedstrategien er å kjøpe seg ut av problemet, burde det heller stå i programmet: «Vi trenger et nytt flertall som vet at klimakrisen ikke kan løses av hver enkelt – men kanskje av klimakvoter og tilfeldige teknologiske gjennombrudd».

Kanskje kan det skje et taktskifte nå som Astrid Willa Eide Hoem, nylig avgått leder for Arbeidernes Ungdomsfylking, har kommet inn som statssekretær. AUF har tidligere vært svært tydelige på at klimapolitikken må ha muskler, ikke bare markedsmekanismer.

Kan det nå være håp for at Arbeiderpartiet faktisk begynner å vise vilje til reelle utslippskutt, når de i tillegg slipper å krangle med Senterpartiet i regjeringsmøtene? Eller vil vi fortsette å se en politikk der målene er høye, men tiltakene aller mest minner om et forsøk på å slukke en skogbrann med ei bøtte med vann?

Ta ansvar i en urolig tid

Når det gjelder å lage en utfasingsplan for norsk olje og gass, har Arbeiderpartiet vist liten vilje.

Arbeiderpartiet har åpnet for utbygging i vernede vassdrag, et forslag som ville fått selv en middels engasjert friluftslivsentusiast til å vurdere sivil ulydighet

Det kan virke som oljeeventyret skal fortsette, når regjeringen har åpnet for over 50 nye letelisenser og utvinning i Trænarevet, som de selv har sagt ikke skal åpnes for utvinning. Men programutkastet som ligger på bordet nå, sier at partiet vil «lage en plan for hvordan Norge kan ha næringsliv og økonomi innenfor rammene satt av norske klimamål og EUs forventning om å erstatte tilnærmet all fossil energi».

Det er i alle fall en merkelig omvei rundt uttrykket «utfasing». Spørsmålet er om de virkelig mener det, eller om dette er en setning skapt for å tolkes på alle mulige måter.

Så hva er egentlig Arbeiderpartiets klimapolitikk? Det er ikke godt å si. Men det virker ikke som de helt vet det selv heller.

Og mens de famler videre, så fortsetter utslippene å øke, naturen å forsvinne, og klimamålene å skli ut i det blå. Vi trenger ikke flere vage formuleringer og forsiktige kompromisser. Det vi trenger er at vår nye regjering gjør nettopp det de sier de skal gjøre - ta ansvar i en urolig tid.