Hvem eier Norge? EFTA-domstolen kan gi oss svar
Vi vet for lite om hvem som eier hva i Norge. Det er ikke bare uheldig – det er i strid med EØS-retten. Nå har EFTA-domstolen slått fast at Norge må endre kurs, skriver flere fagpersoner fra akademia, arbeidsliv, sivilsamfunn og media.

Fagpersoner fra akademia, arbeidsliv, sivilsamfunn og media
Se alle navnene i faktaboksen lenger nedHvem eier egentlig landet vårt? Bak selskapsstrukturer skjuler det seg ofte personer og interesser vi mangler oversikt over. Dette er ikke bare et demokratisk problem. Det er nå også et rettslig problem.
- Annette Alstadsæter, leder for Skatteforsk – Centre for Tax Research
- Astrid Bodahl-Johansen, styreleder i Norsk Økokrimforening
- Roger Bjørnstad, sjeføkonom i LO
- Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge
- Andreas Fjeldskår, daglig leder i Tax Justice Norge
- Arne Jensen, seniorrådgiver i Norsk Redaktørforening
- Tron Strand, leder av Pressens offentlighetsutvalg
- Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag
7. mai fastslo EFTA-domstolen i en rådgivende uttalelse at dagens innsynspraksis for journalister og andre med berettiget interesse i registeret over reelle rettighetshavere – altså de som faktisk kontrollerer selskaper – må forbedres.
Dette handler ikke om særinteresser. Det handler om borgernes og pressens rett til å vite hvem som styrer verdier og ressurser i samfunnet.
Et register du ikke får bruke
Norge har valgt en praksis som gjør det nesten umulig å ettergå eierskap i kompliserte selskaper. Journalister, forskere og sivilsamfunnet får ikke vite hvem som skjuler seg bak makt og kapital – med mindre de allerede vet hvilket selskap de skal undersøke.
Dagens praksis nekter søk på personnavn og forbyr kryssøk i registeret. Resultatet er absurd: For å få innsyn, må journalister først vite det de prøver å finne ut av. Det er som å lete etter en nål i en høystakk – med bind for øynene.
Et oppgjør med hemmelighold
EFTA-domstolen er krystallklar: Dette bryter med retten til informasjon. Innsyn i eierskap er en rettighet, ikke et forhandlingskort.
Når formålet er å avdekke hvitvasking, korrupsjon, terrorfinansiering eller økonomisk kriminalitet, veier åpenhet tyngre enn hensynet til privatliv og forretningshemmeligheter.
Eierskap er makt. Derfor må innsyn i eierskap være tilgjengelig for flere enn politiet og Skatteetaten. Journalister, sivilsamfunnsorganisasjoner og forskere må kunne avdekke skjulte nettverk, belyse interessekonflikter og følge pengestrømmer – for eksempel i selskaper som får offentlige kontrakter.
Det er som å lete etter en nål i en høystakk – med bind for øynene.
Det er ikke alltid mulig å vite på forhånd hva man leter etter – og det er nettopp derfor vi trenger åpne registre.
Norge har et valg
Norge må nå forholde seg til en rettslig realitet: Dagens praksis bryter med EØS-retten. Derfor må norske myndigheter umiddelbart:
- Gi journalister, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner reell og effektiv tilgang til eierskapsinformasjon.
- Åpne for søkbare og sammenhengende registre over reelle rettighetshavere, med mulighet for å søke på navn.
- Endre lov og forskrift i tråd med EFTA-domstolens krav til åpenhet og kontroll.
Demokratiet tåler ikke mørklegging
I en tid med sikkerhetstrusler, økonomisk kriminalitet og stadig mer komplekse eierskapsstrukturer, har vi ikke råd til at denne informasjonen forbeholdes myndighetene.
Åpenhet om eierskap er ikke bare en demokratisk forutsetning. Det er et rettskrav. Norge er nå juridisk og moralsk forpliktet til å sikre den åpenheten.