Nei, EU har ikke penger

Om pengeknipa

EUs beskjedne budsjett som vi nevnte innledningsvis, er i størrelsesorden 1/40 av normale lands offentlige budsjetter. Det tilsvarer ca. én prosent av nasjonalinntekten. I forbindelse med pandemien ble det gjort en engangsøking til ca. halvannen prosent.

De viktigste inntektspostene er deltakeravgiften, som teoretisk regnet per innbygger er lavere enn en norsk fagforeningskontingent. I EØS-kontingent betaler Norge et par tideler av nasjonalinntekten til EU. Dernest er det toll, klimakvoter, sukkeravgift og plastavgift som gir litt i kassa. Planer om finansskatt synes foreløpig mest å være et symbol på noe skatteambisjon overfor kapital og bedrifter. Karbontoll (på kullkrevende varer) kan kanskje komme raskere. 

Utsiktene til mer EU-penger er, etter mine observasjoner, mindre enn Neumann tror eller håper.

Stein Reegård
Samfunnsøkonom

For meg fremstår det som «overoptimisme» når Neumann skriver at de siste EU-planene peker mot større overnasjonalitet gjennom «overføring av rett til gjeldsopptak» på fellesskapets vegne. Det var et engangstilfelle etter pandemien; men, etter omstendighetene, bare et beskjedent gjentak nå.

Jeg vil nok da heller se det motsatt. Man hadde nå en unik blanding av sterke begrunnelser som man avsto fra å benytte. Forut for Ukraina og forsvarssatsingen hadde en på rekke og rad:

• Ambisjon for klima, som da var det store temaet
• Så var det energikrise, som forsterket ambisjoner om å gjøre mer alvor av prinsippet om «energiunion», men som også krever enorme investeringer
• Draghi-rapporten om nokså ambisiøs og sosialdemokratisk næringspolitikk på EU-nivå (ført i pennen av den italienske tidligere sjef for euro-landenes felles sentralbank)

Det nye sikkerhetspolitiske bildet vil skyve annet nedover på lista. Snarere minner man om at det er nå framover at «utskeielsen» fra 2020 skal tilbakebetales.

Et viktigere tiltak på EU-nivå er den koordinerte øking av forsvarsutgifter på nasjonalt nivå. I stedet for egne EU-penger kan en styre gjennom pålegg eller inspirasjon til samtidige tiltak i EØS-landene. Og dette skjedde gjennom oppmyking av de regler for budsjettunderskudd som ellers begrenser medlemslandenes utgifter.

For å sikre euroen

Størst betydning for EU-økonomien får det kanskje at Tyskland på eget grunnlag har myket opp sine egne budsjettregler. Men den nye kansler understreker:

«It cannot become the rule that we go into debt at the EU level.»

EU står nok derved fast på et prinsipp om at overstatlighet i økonomien konsentreres om det omfattende regelverket for Indre marked (IM) i tillegg til den ytre handelspolitikk, som må håndtere ny toll og annen handelskrig. «Samfunnsvirkningene» av det felles interne marked (og dermed EØS), som vi antyder mer om til slutt, er fraværende hos Neumann. 

Mellomløsningen for økonomisk politikk har altså blitt at EU bare marginalt har overtatt statens rolle i medlemslandene.

Stein Reegård
Samfunnsøkonom

I tillegg på EUs budsjett kommer i år 150 milliarder euro gjennom utlån fra fellesskapet til forsvarsinvesteringer; penger som dog skal tilbakebetales. Dette er, som Neumann er inne på, gjentak av avvik fra reglene om finansiell «overnasjonalitet» således at:

• 2012: Eurokrisen ga oppkjøp av statsgjeld
• 2020: Pandemien ekstraordinær fellesgjeld
• 2025: Justert gjeldsbrems og felles fond for forsvarkjøp 

Mellomløsningen for økonomisk politikk har altså blitt at EU bare marginalt har overtatt statens rolle i medlemslandene når det gjelder budsjett og økonomisk ansvar. Derimot har EU-makt og innflytelse kommet gjennom omfattende regelverk for hvordan fellesdelen av markedsøkonomien skal fungere. Man kan si at det har blitt «regelstyring» av grensekryssende økonomi framfor styring gjennom skatt, institusjoner, trygder og øvrige offentlige budsjetter.

Den felles valuta og dermed rentenivå må dog kunne kalles det største økonomiske enkeltinngrepet overfor de som er euro-land. Det er dette som Danmark og Sverige og fem andre land på ulike vis holdes eller holder seg utenfor. Om dette kan det skrives mye. Her begrenser vi oss til å nevne at det skjebnefellesskap euroen innebærer, er et viktig element i EUs «gjerrige» budsjett. 

Superstat på handelsregler – som tidvis kommer på avveie

EUs pengemakt er ut fra budsjettets beskjedne størrelse fjernt fra det å likne en overnasjonal superstat, slik bl.a. EU-skeptikere har fryktet. EU-skepsisen kan slappe av på det punktet og fokusere på sårbarheter der EU har fått mer makt enn forutsett. Det er på den ene side en stor bragd: reglene for det indre felles marked, som også Norge nyter fordel av bl.a. både som eksportør og importør. 

Det handelskaos Trump steller i stand, gir en god påminnelse om betydningen av EUs opprinnelige hovedoppgave.

Stein Reegård
Samfunnsøkonom

Samtidig er disse («handelsreglene gjennom prinsippene for 'fire friheter'») også den egentlige kilden til innblanding som kan frustrere. Det gjelder de områdene som i hovedsak ut fra både økonomisk rasjonalitet og selve EU-traktaten skal styres nasjonalt. Ferske eksempler er strøm, litt på maktbalansen i arbeidslivet, men også måter å håndtere skatteflukt, sykehus og -hjem og annen infrastruktur på. Mye av dette er konkretisert i min bok Under radaren, om EØS-avtalen som en blanding av økonomi, juss og politikk.

Det handelskaos Trump steller i stand, gir en god påminnelse om betydningen av EUs opprinnelige hovedoppgave. Det har gått 70 år siden oppstarten av den globale handel vi ser aller sterkest utviklet i Europa. Mange kan ha glemt dette når de sier at Norge ikke har noen rett til tollfrihet fra EUs side. Slik intern tollfrihet i EØS er jo den mest elementære forpliktelsen i EØS-avtalen. På den annen side er det slik at avtalte rettigheter kan møte motstand fra virkelighetens harde realiteter og kanskje fra motstrid overfor annet regelverk (WTO). Viljen til og ferdigheten i å fremme nasjonalt handlingsrom er kanskje viktigere for tjenester og arbeidsliv enn for varer (kanskje med unntak av energi).

Når EU «går tom» for penger og annet mandat, får en lett insentiv til å «hevde seg» på andre områder. Fordi omfanget av grensekryssende tjenestehandel av gode grunner er liten, er det mange ambisjoner å prøve seg på. Velferdstjenester kan også ha blitt mer mobile som følge av stadig knappere budsjetter og økte behov i befolkningen enn før. Noen vil nok minnes lange og harde diskusjoner om Tjenestedirektivet før det ble innført i Norge fra 2009.