Er Arbeiderpartiets skatteengasjement symbolpolitikk?
Utviklingsminister Aukrust har brukt sommeren til å snakke varmt om skatt for utvikling. Men under de pågående forhandlingene om en skattekonvensjon i FN, har Norge tilsynelatende føttene på bremsen, skriver Ragnhild Bergli, leder i Changemaker.

Ragnhild Bergli
Leder i ChangemakerI disse dager møtes verdens land i FN for å forhandle om en skattekonvensjon. Det er en historisk mulighet til å reformere det internasjonale skattesystemet. Gjort rett kan en skattekonvensjon i FN bidra til å tette smutthullene som muliggjør ulovlig kapitalflukt, få bukt med skatteparadisene, reformere internasjonalt skattesamarbeid, og bidra til å sikre utviklingslands bærekraftige utvikling i mye større grad enn i dag.
I tråd med Hurdalsplattformen har den sittende regjeringen ambisjoner om å bidra til lederskap innen internasjonalt skattesamarbeid og i kampen mot ulovlig kapitalflyt. Den siste i rekka til å bekrefte dette engasjementet er utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap), som nylig deltok på G-20s utviklingsministermøte i Sør-Afrika. Under møtet sa Aukrust at å stoppe ulovlig kapitalflukt, som Norge har vært en tydelig forkjemper for i mange år, er et av de mest effektive tiltakene som kan gjennomføres for å sikre utvikling i fattige land.
Norge burde tråkke på gassen
Aukrust sine ord er musikk i ørene til oss som brenner for bærekraftig utvikling, men de følges dessverre ikke opp med den nødvendige handlingen. For i Norges skriftlige innspill til de pågående forhandlingene om en skattekonvensjon i New York, er det lite konkrete politiske forslag og fokus på bærekraftig utvikling å lese. Det må sies at det ikke er UD som representerer Norge i disse forhandlingene, men Finansdepartementet. Likevel skulle en tro at departementene var samkjørte i denne saken, ettersom de begge ledes av ett og samme parti.
Der Norge burde tråkket hardt på gassen, velger de altså å heller bremse ned. Det kan virke som at vi snarere ønsker å beholde status quo, med OECD i førersetet (for det som er et høyst kritisert skattesamarbeid), enn å faktisk sikre systemendringer. Systemendringer som er essensielle for at alle land i verden skal kunne tilby viktige velferdstiltak som utdanning, helse og klimatilpasning til sine innbyggere.
Det er flott sagt, men akkurat nå virker det som at det bare blir med ordene.
Ragnhild Bergli
Leder, Changemaker
Blir det bare med ordene?
Under FNs fjerde internasjonale konferanse for finansiering for utvikling (FfD4), som fant sted i Sevilla i juli, ble landene enige om viktige prinsipper for progressiv skattlegging. Denne enigheten, som utviklingsministeren forøvrig anså som en seier, er landene også forpliktet til å løfte fram i skattekonvensjonsforhandlingene. Så hvorfor er det ingen referanse til dette viktige fremskrittet i Norges innspill til forhandlingene, som pågår bare uker etter møtet i Sevilla?
Ifølge Tax Justice Network taper verdens myndigheter nærmere 500 milliarder dollar årlig som følge av selskaper og privatpersoners skattetriksing. Dette påvirker alle land, men det rammer de fattigste aller hardest. Fattige land taper 47 milliarder dollar årlig – 49 prosent av offentlige helsebudsjetter. Summen alene burde være nok til å forklare hvorfor dagens skattesamarbeid ikke fungerer, og hvorfor vi trenger strukturelle endringer gjennom en skattekonvensjon i FN.
«Det finnes ikke bærekraftig utvikling uten rettferdig skattlegging», sa utviklingsministeren på G-20-møtet. Dette er flott sagt, men akkurat nå virker det som at det bare blir med ordene. Skal Arbeiderpartiet leve opp til forventninger som Aukrust har skapt gjennom sine mange uttalelser i sommer, må Norges bidrag til de pågående forhandlingene i FN være langt mer progressive enn det vi har sett til nå.
Hvis ikke kan man begynne å lure på om deres globale skatteengasjement bare er symbolpolitikk, snarere enn reelt.
