Et to år gammelt barn ble stukket i hjel med kniv. Det øyeblikket definerte den tyske valgkampen

Strengere asylpolitikk 

Noen dager tidligere fremmet Friedrich Merz flere forslag i Forbundsdagen om en strengere asylpolitikk – inkludert å avvise alle asylsøkere ved grensa.

Det høyreorienterte nasjonalistiske partiet AfD, som ligger an til å få omtrent én av fem stemmer, støttet forslagene. Det skapte et ramaskrik så høyt at alle 84 millioner tyskere kunne høre det. Hundretusener av mennesker demonstrerte i gatene over det de mente var en markant høyredreining i tysk politikk. Og alle partier til venstre for CDU beskyldte det konservative partiet for å bryte avtalen de uoffisielt hadde inngått: aldri å samarbeide med AfD. 

Friedrich Merz har brutt sitt løfte om ikke å samarbeide med det ekstreme høyre.

Olaf Scholz
Kansler, Tyskland

Die Brandmauer, som skillelinjen mellom AfD og de andre partiene kalles, var på nippet til å bli brutt ned, sa avisa.

– Friedrich Merz har brutt sitt løfte om ikke å samarbeide med det ekstreme høyre, sa Olaf Scholz i kanslerdebatten.

Selv tidligere kansler Angela Merkel langet ut mot sin egen partikollega Merz.

Denne kritikken vil imidlertid neppe berøre Friedrich Merz det minste. For mens Angela Merkel i sin tid som kansler valgte en raus flyktningpolitikk med den berømte uttalelsen «Wir schaffen das», er Merz' slagord nærmere «Wir schaffen das – nicht».

I Forbundsdagen forsvarte Merz seg:

– Ja, det kan godt være at AfD vil gjøre det mulig å vedta en nødvendig lov for første gang. Men mine damer og herrer, vi står overfor valget mellom enten å fortsette å stå hjelpeløst og se på mens folk i landet vårt blir truet, skadet og myrdet, eller å stå opp og gjøre det som utvilsomt er nødvendig i denne saken.

Senere understreket imidlertid Merz at det «ingenting» er felles mellom CDU og AfD – og at et regjeringssamarbeid mellom de to partiene aldri kan vurderes.

I Schöntal Park i Aschaffenburg har Svenja Nitsche også fulgt debatten.

Hun føler ikke at noen av partene har klart å sette de rette ordene på situasjonen etter tragedien i parken. For henne burde debatten handle om behandlingen av psykisk syke i Tyskland – ikke om flyktninger.

Det eneste hun vet er at hun ikke kommer til at stemme på AfD, fastslår hun.

Når jeg forteller Svenja at mitt neste stopp på denne Tysklandsturen er Erfurt, kneper hun munnen. «Eh, vet du at det er AfD-land?»

Første gang siden 1945

Og ja, jeg vet. Det er nettopp derfor jeg hopper om bord i et halvtomt forsinket tog på vei til hovedstaden i den østtyske delstaten Thüringen.

Det er iskaldt i Erfurt, og på vei fra sentralstasjonen til delstatsparlamentet møter jeg nesten ingen mennesker. 

Foran den askegrå parlamentsbygningen, som er bygget i en forvirrende blanding av betong, marmor og glass, har offentlige myndigheter plassert et minnesmerke over ofrene som led under NSUs herjinger på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Den nynazistiske undergrunnsbevegelsen rettet seg mot flyktninger og sto bak bombeangrep i blant annet Nürnberg og Köln.

Ofrenes navn er innskrevet på jernplater. En blomst er bundet rundt hver av dem. 

På en av pålene skriver myndighetene om bakgrunnen for arbeidet:

«Minnesmerket understreker også den fortsatte faren som høyreekstremisme og rasisme utgjør for våre mangfoldige, liberale og demokratiske samfunn.» 

I bygningen 50 meter unna sitter partiet som den tyske etterretningstjenesten har mistenkt for å være «høyreekstremistisk» på 32 av 88 seter i parlamentet. 

AfD ble det største partiet i delstatsvalget i Thüringen i september 2024. Og selv om begrepet «historisk» kanskje er det mest brukte begrepet i den journalistiske ordboken, er det likevel en passende beskrivelse av det politiske jordskjelvet som rammet vår nabo i sør den septemberdagen.

Det var første gang siden 1945 at et ytrehøyreparti vant et delstatsvalg i Tyskland.

Valgresultatet betydde imidlertid ikke at AfD kom til makten. I stedet dannet CDU en regjering sammen med SPD og det nyoppståtte venstreorienterte partiet BSW. Delstatsvalget fikk Scholz til å oppfordre «alle demokratiske partier til å danne regjeringer uten høyreekstremistene».

Sekretæren hans fører meg inn i et grupperom, hvis størrelse vitner om en fest som svømmer i popularitet. Det er stor takhøyde, nok stoler til de mange folkevalgte og valgkampbannere i hjørnet.

Jeg starter med å spørre Stefan Möller om Wikipedia har rett i at han er en «høyreekstrem tysk politiker».

Det stemmer ikke, hevder han. 

– Nei, nei, jeg ser ikke på meg selv som en høyreekstrem politiker. Hvis du ser på Wikipedia-artikkelen, kan du raskt se at det ikke er gitt noen konkrete grunner for hvorfor jeg skulle være høyreekstrem. 

– Og det er typisk for AfD-kritikerne å sette merkelapper på oss for å unngå en faktisk debatt. Spør man så mer om hva som er grunnlaget for denne klassifiseringen som høyreekstrem, er det som regel ikke noe substansielt svar, sier Stefan Möller.

Forsker Lars Vogel vil derimot prøve å gi et substansielt svar. Han forsker på høyreekstremisme, politiske eliter og underrepresentasjon i det politiske systemet.

Jeg møter ham i den pulserende østtyske byen Leipzig, hvor han er ansatt ved universitetet. Han mener det er viktig å skille mellom de ulike AfD-fraksjonene i landet. I Vest-Tyskland er AfD mindre ekstremt, sier han, mens det er all grunn til å kategorisere AfD som høyreekstremistisk i de østlige delene av landet, sier han.

AfD har ulike fraksjoner 

– Ekstremisme i dette tilfellet betyr at de vil avskaffe deler av demokratiet, skape en etnisk homogen befolkning, og de bagatelliserer Holocaust, sier Lars Vogel.

Å kategorisere partiets velgere som ekstreme også, ville imidlertid være feil, påpeker han.

– For ti år siden var mange AfD-velgere bare protestvelgere som ønsket en strammere migrasjonspolitikk uten å dele partiets ideologi. Nå har flere blitt overbeviste AfD-velgere som faktisk støtter partiets posisjoner,» sier han.

Lars Vogel anslår at omtrent halvparten av AfDs velgere i dag er protestvelgere, mens den andre halvparten kjøper hele partiets ideologiske pakke. 

Det er åpenbart ikke i universitetsmiljøet i Leipzig at AfD prøver å høste stemmer. I løpet av tiden jeg er ved universitetets fakultet for samfunnsvitenskap, har ungdomsorganisasjonen til det venstreorienterte partiet Die Linke dukket opp i stort antall og deler ut løpesedler.

Flere studenter har også på seg merch for fotballklubben St. Pauli, som – selv om det er en Hamburg-klubb – appellerer til venstrefløyen i hele Tyskland. Klubben står i sterk kontrast til storklubben i Leipzig, som eies av Red Bull Group og blir sett på av mange fotballromantikere som bildet på en vulgærkapitalistisk inntreden i sporten som tyskerne elsker så høyt. 

Det er typisk for AfD-kritikerne å sette merkelapper på oss for å unngå en faktisk debatt.

Stefan Möller
AfD-politiker

Venstrepartiet er en etterkommer av det statsbærende Kommunistpartiet i DDR og er fortsatt populært i mange deler av Øst-Tyskland.

Det er en god grunn til at ytterpartiene på begge fløyer er populære blant østtyskere, forklarer Lars Vogel.

– Mistillit til politiske eliter er større i øst. Mange sammenligner dagens politikk med DDRs regime, der mediene dikterer hva folk skal mene – for eksempel at man skal støtte migrasjon, akseptere det grønne skiftet og støtte krigen mot Russland.

Lite kulturelt mangfold i øst

Et annet sted i Leipzig møter jeg Alexander Yendell. Han er også forsker på høyreekstremisme ved byens universitet.

Alexander Yendell har et kontor rett ved siden av Nicolai-kirken. Det var herfra Leipzigs innbyggere begynte sine demonstrasjoner mot DDR-regimet i 1989.

Han forklarer østtyskernes preferanse for AfD med det faktum at det bor relativt få innvandrere i den østlige delen av Tyskland.

– Det kulturelle mangfoldet er svært lite i øst, og vi vet at mangfold reduserer fordommer. De fleste endrer syn når de samhandler med flyktninger eller migranter, sier han.

Stefan Möller fra AfD i Thüringen mener at hans eget partis popularitet i landets østlige regioner er relatert til de økonomiske forskjellene mellom øst og vest. 

De høyreekstreme partiene lever av kriser.

Polina Zavershinskaia
Doktorgradsstipendiat, Universitetet i Leipzig

– I vest kan du kjøpe deg fri fra mange av byrdene som politikere pålegger innbyggerne. Du kan kjøpe et hus og gjøre deg mer uavhengig av energiforsyningen. Man kan flytte til et trygt område hvor kriminalitet ikke er et problem. Du kan sende barna dine til en privat skole eller betale for ekstra undervisning. Alt dette er mindre mulig i øst fordi det ikke er penger til det. Dette fører til økt følsomhet og sårbarhet for politiske beslutninger. Og det er selvfølgelig også en av grunnene til at østtyskere er mer tilbøyelige til å trekke sine egne konklusjoner i valg, sier Stefan Möller.

– Du har selv nevnt at asylpolitikken er hovedårsaken til at du lykkes. Men det er langt færre innvandrere her i Thüringen enn andre steder i Tyskland?

– Ta en spasertur om ettermiddagen på Erfurts sentrale torg, Anger. Der kan du se alle de negative konsekvensene av asylpolitikken. Grupper av menn, forfall, alt du ikke vil ha. Det er også et høyt kriminalitetsnivå. Kanskje du ikke opplever det direkte, men du hører om det, sier han. 

Østerrike er skremmebildet

I Schöntal-parken i Aschaffenburg rydder Svenja Nitsche fortsatt opp i haugen med blomster, lys og bamser. Hun uttrykker at hun ikke har mye sympati for måten AfD har håndtert knivangrepene på.

AfD-politikere strømmet til Aschaffenburg i dagene etter den tragiske hendelsen, forteller hun. En av dem som besøkte parken under et stort medieoppbud sa at han sørget over drapet på den to år gamle jenta. Selv om det faktisk var en gutt som var offeret.

Svenja forteller også om en episode i parken fra dagen før jeg møter henne.

– En mann fra Afghanistan kom bort til meg mens jeg ryddet opp. Han sa: 'Jeg er så lei meg for at jeg er fra Afghanistan. Jeg er så lei meg for det som har skjedd, og jeg føler ikke at jeg har rett til å være her lenger'. Jeg svarte at dette ikke er tilfelle i det hele tatt. Det kunne også ha vært en psykisk syk tysker som hadde gjort dette. Jeg tror AfD har tapt oppslutning fordi de prøvde å utnytte situasjonen. Jeg tror at mange tyskere er intelligente nok til å gjennomskue denne manipulasjonen og i stedet gå en annen vei, sier Svenja.

Meningsmålingene viser imidlertid et annet bilde: AfD har ikke tapt terreng og står fortsatt til å få én av fem stemmer.

Jeg spør Stefan Möller fra AfD-ledelsen i Thüringen om ikke Svenja har rett i at hans parti har utnyttet drapene i Aschaffenburg til å fiske etter stemmer i urolige farvann.

– Selvfølgelig, svarer han raskt og utdyper:

– Slike knivangrep ville ikke finne sted i det hele tatt hvis vår politikk ble implementert. Vi ville være dumme om vi ikke trakk oppmerksomhet til vår politikk i en slik situasjon.

Stefan Möller erkjenner at angrepet i Aschaffenburg – så vel som andre lignende tragiske hendelser i blant annet Magdeburg og Mannheim – vil være til fordel for partiets støtte.

– Den venstreorienterte leiren har forsøkt å uskadeliggjøre situasjonen med tomme floskler. CDU har forsøkt å posisjonere seg som partiet som forstår hva det handler om – men med begrenset suksess. Og AfD blir sett på som den eneste troverdige løsningen for en kursendring i asylpolitikken.

– Og mange mennesker ønsker denne kursendringen.

AfD-politikeren kan godt ha et poeng i dette, sier Polina Zavershinskaia. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Leipzig med spesielt fokus på høyreekstremisme.

– De høyreekstreme partiene lever av kriser, forklarer Polina Zavershinskaia og utdyper:

– De blomstret under Covid-krisen. Og igjen under Russlands invasjon av Ukraina. Og nå har det blitt spesielt forverret av de nylige hendelsene med vold og drap i Tyskland. Folk vil ha en enkel og rask måte å løse ting på. Og det ytre høyre tilbyr det, sier hun. 

Og med mer enn en femtedel av befolkningen i støtte er det nå vanskelig å ignorere AfD.

Alexander Yendell spår at det kan ende opp som i Østerrike. Her er det høyreorienterte partiet FPÖ, med en politikk på flere måter lik AfDs, nær makten etter valgskred ved forrige valg.

– På lengre sikt, kanskje så tidlig som i 2029, ser jeg en risiko for at AfD blir et regjeringsparti, sier Alexander Yendell.

Til og med Friedrich Merz har brukt Østerrike som et skremselsbilde.

– Et blikk på Østerrike viser hvor samarbeidet med AfD leder. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å forhindre at det skjer, har kanslerkandidaten understreket i en partilederdebatt.

Noe må endres

Berlin er dekket av hvit snø. Kuppelen til Riksdagsbygningen har fått et hvitt dryss. Alexanderplatz er nesten som en skøytebane. Den prøyssiske ørnen på toppen av Brandenburger Tor har frost på vingene. 

På lengre sikt, kanskje så tidlig som i 2029, ser jeg en risiko for at AfD blir et regjeringsparti.

Alexander Yendell
Forsker, universitetet ved Leipzig

Snøen flyr rundt ørene til de få som har trosset kulden og gått ut denne torsdagen. Det er som om de små iskrystallene ikke bare har lagt et teppe over den fysiske byen. Valgkampen i den tyske hovedstaden er tilsynelatende også begravd i snøen. Det er ingen politiske aktivister med løpesedler i hendene. Ingen demonstrasjoner. Valgplakater er heller ikke mange i den sentrale delen av Berlin.

Men valgkampen treffer deg likevel – på den brutale måten.

I München har en gruppe demonstrerende fagforeningsmedlemmer blitt torpedert av en bil. Flere er såret. Inkludert barn.

Og akkurat som i Aschaffenburg er gjerningsmannen også en afghansk asylsøker. En 24 år gammel mann med oppholds- og arbeidstillatelse i Tyskland.

Tyske toppolitikere kaster seg over tastene i sosiale medier. Fordømmer angrepet. Sender tanker til ofrene. Bevarer valgkampsretorikken.

Friedrich Merz slutter innlegget med: «Alle skal føle seg trygge i landet vårt. Noe må endres i Tyskland.»

Olaf Scholz sier at gjerningsmannen må utvises.

AfD-leder Alice Weidel stiller spørsmålet: «Vil det fortsette slik for alltid?»

Noen dager senere kom den hardtslående nyheten om at to av ofrene er døde. En 37 år gammel kvinne og igjen et to år gammelt barn.