Etterlysning: Taktskifte i digitaliseringsarbeidet

Norges nye, nasjonale digitaliseringsstrategi «Fremtidens digitale Norge» ble lansert med brask og bram i fjor høst. Budskapet fra både statsminister og digitaliseringsminister var klinkende klart: Dette er regjeringens felles strategi for å lykkes med et taktskifte i digitaliseringsarbeidet.

Sektorstyring er godt for mye, men i digitaliseringen av Norge har både riksrevisjonen, OECD og regjeringen selv pekt på behovet for sterkere styring og mer samordnet arbeid og prioritering. Og nå – endelig – med ny og felles strategi og eget departement, skulle det som tidligere har vært ord, omsettes i handling. Men hva har egentlig skjedd siden den gledesfylte lanseringsdagen på Studentersamfundet i Trondheim i september 2024?

Må jobbe sammen for å møte utfordringen

Statsministeren selv kunngjorde stolt strategiens ambisjon om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land. Ikke fordi teknologi er et mål i seg selv, men fordi aktiv bruk av digital teknologi er nødvendig for å klare omstillingene Norge må igjennom for å møte utfordringene.

Dette kan vi bare lykkes med dersom den digitale utviklingen er godt koordinert.

Teknologi har i økende grad blitt en av de fremste endringsagentene i samfunnsutviklingen. Den påvirker ikke bare hvordan vi lever livene våre – men også rammebetingelsene for private, frivillige og offentlige virksomheter – ja selve demokratiet vårt. I en ny geopolitisk virkelighet er det digitale trusselbildet mer omfattende enn noen gang. Globale teknologiselskaper har mer makt enn de fleste nasjonalstater. Disse utfordringene må vi møte i fellesskap, ikke hver for oss. Behovet for samordnet takt er større enn noen gang.

Den nasjonale strategien blir knapt nevnt, og «lenger ut i systemet» fremstår strategien nærmest ukjent.

Kommunene ønsker digitalisering velkommen

Kommuner og fylkeskommuner oppgir teknologi som den fremste fremmeren av innovasjon. Hvis vi skal lykkes med å opprettholde et av verdens beste velferdssamfunn når tilgangen til arbeidskraft blir knappere og omsorgsoppgavene øker, er digitalisering ett av de mest sentrale virkemidlene vi kan bruke.

KS var svært positive til den nye digitaliseringsstrategien da den kom. Den bygger videre på tidligere strategiers budskap om at innbyggerne må settes i sentrum, og at de digitale tjenestene må henge sammen slik at innbyggerne slipper å oppgi samme informasjon mange ganger. Ikke minst er det viktig at data kan deles mellom tjenester som trenger å samarbeide om behovene innbyggere har. Dette kan vi bare lykkes med dersom den digitale utviklingen er godt koordinert.

OECD har gjentatte ganger påpekt at den sterke sektorstyringen i Norge står i veien for realisering av mange av målene vi setter oss.

Behovet for samordning har også vært ett av de fremste budskapene KS har fremmet på vegne av kommuner og fylkeskommuner både til den forrige og den nye strategien.

Sektorstyring kan være hinder 

OECD har gjentatte ganger påpekt at den sterke sektorstyringen i Norge står i veien for realisering av mange av målene vi setter oss. Både innbyggere, private og offentlige virksomheter har behov for koordinerte og sammenhengende tjenester. På tvers av fagsektorene i staten, på tvers av forvaltningsnivå. Det får vi bare til når teknologien sees i sammenheng.

Vi lykkes heller ikke med den nødvendige delingen av data for sammenhengende tjenester, eller å bruke ressursene mest mulig effektivt ved å løse like behov én gang i fellesskap fremfor hver for oss – dersom ikke digitaliseringsarbeidet samordnes sterkere enn det vi i Norge historisk har gjort. Dette betyr ikke at all digitalisering skal skje på tvers. Det som er tett knyttet til utviklingen av det enkelte tjenesteområde, styres best av den enkelte fagsektor. Men i samarbeid - det er nødvendig for å møte innbyggers behov.

Vi lykkes ikke dersom ikke digitaliseringsarbeidet samordnes sterkere enn det vi i Norge historisk har gjort.

Strategien er ukjent for mange aktører

Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for viktige samfunnsbærende oppgaver og leverer langt de fleste offentlige tjenestene i Norge. De er først og fremst utøvende virksomheter. Det er her nasjonal og lokal politikk skal omsettes i praktisk handling - til det beste for innbyggerne. Når krisene treffer, er det kommuner og fylkeskommuner som må sørge for at alle som bor i kommunen fortsatt får tjenestene de har rett på og at lokalsamfunnet ivaretas på en god måte. Det folk forventer, er først og fremst gode – men også helhetlige og koordinerte tjenester. Men jo mer fragmentert statens styring – jo mer komplekst og krevende blir det å oppfylle akkurat det ansvaret. Det gjelder ikke minst på digitaliseringsområdet, der denne kompleksiteten også utgjør en økt sikkerhetsrisiko.

KS har som regjeringens formelle samarbeidspartner på digitalisering av offentlig sektor, kontakt med svært mange departement og underliggende etater. Vi har de senere årene skapt stadig flere ting i samarbeid mellom stat og kommune. Men opplevelsen er at fokuset nærmest utelukkende er på det enkelte fagdepartements prioriteringer. Den nasjonale strategien blir knapt nevnt, og «lenger ut i systemet» fremstår strategien nærmest ukjent. Den oppfattes i alle ikke som en premissgiver for hvordan oppgaver bør løses.

Skulle skape større samordning

Men strategien «Fremtidens digitale Norge» skulle jo være regjeringens felles strategi, en alle departement skulle arbeide for at vi som nasjon skulle lykkes med. Statsforvaltningen styres som kjent i linjen, gjennom oppdrag og tildelingsbrev.

Når strategien har så lite i fokus i det utøvende arbeidet, er det grunn til å stille spørsmålet: Hvor mange departement har rent faktisk formelt bedt sine underliggende etater og virksomheter om å arbeide for realisering av målene i «Fremtidens digitale Norge»? Ikke minst det som var det aller mest sentrale budskapet i strategien, nemlig sterkere samordning på tvers, løse felles oppgaver én gang i fellesskap i stedet for hver for seg, deling av data og felles prioritering?

Hvor mange departement har rent faktisk formelt bedt sine underliggende etater og virksomheter om å arbeide for realisering av målene i «Fremtidens digitale Norge»?

Dessverre tror jeg det ikke er så mange. Er det fordi de øvrige fagdepartementene betrakter dette som Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets strategi, at det er deres ansvar alene å lykkes med samordningsarbeidet? Det sier seg selv at det vil være vanskelig, eller nær sagt umulig, hvis strategien ikke oppfattes å være en felles prioritert oppgave for alle.

Gjøres mye godt arbeid 

Når dette er sagt - vi er i gang med mye, heldigvis. I den nye strategien ble mange av de ulike departementenes mest sentrale aktiviteter samlet, mange av dem var allerede i gang da strategien ble lansert og pågår fortsatt.

Det er heller ikke tvil om at med egen statsråd med eget departement, har regjeringen fått et tydelig ansikt utad for digitalisering og innovativ bruk av teknologi, både i privat og offentlig sektor. Vi har fått en offensiv pådriver. Kunstig intelligens er på alles lepper, Norges arbeid med europeisk regelverksutvikling har blitt styrket, og statsråden har for lengst gitt stemme til behovet for økt digital suverenitet som følge av ny geopolitisk verdensorden.

Likevel. Når en av Norges hovedutfordringer blir vurdert å være den fragmenterte styringen av digitaliseringsarbeidet, og dette vurderes å stå i veien for både sammenhengende tjenester og best mulig utnyttelse av både økonomiske ressurser og knapp kompetanse: hvordan kommer vi denne rotårsaken til livs? Gitt det skjerpede trusselbildet – der kreftene vi står overfor er så massive - har vi i det hele tatt noe valg annet enn å gjøre ting sammen? Tiden for alenegang bør være forbi. Ambisjonene om sterkere samordning og felles eierskap til det vi må lykkes med som fellesskap, bør snarest fly fra rosa strategi til styringslinjene i alle departement. Bare slik kan vi lykkes.