EU er i bevegelse – Norge er uten innflytelse

EU er i bevegelse. Draghi-rapporten peker på behovet for dypere økonomisk integrasjon og investeringer i møte med klimaomstilling, teknologikappløp og geopolitisk press. Letta-rapporten utfordrer EU til å styrke det indre markedet og bygge sterkere sosial og økonomisk samordning.

Påvirkning i EU skjer gjennom institusjonell tilstedeværelse. Som medlem ville Norge hatt mulighet til å påta oss formannskapet. Formannskapet i EU roterer mellom medlemslandene hvert halvår, og gir landet som leder Rådet mulighet til å sette dagsorden og lede forhandlinger. Det er en konkret måte medlemsland kan utøve politisk innflytelse i unionen, slik Polen gjør nå med sikkerhet og forsvar på toppen av agendaen. Polens forslag om en europeisk opprustningsbank, økte investeringer i Øst-Europa og en mer selvstendig forsvarsevne innenfor Nato viser hva medlemsland faktisk kan få til når de bruker mulighetene EU gir. 

I dag skulker vi den politiske debatten.

Ida Reffhaug
Generalsekretær, Europeisk Ungdom

Fire institusjoner har beslutningsmyndighet i EU: Europaparlamentet, Ministerrådet, Det europeiske råd og Europakommisjonen. Sammen setter de retning for EUs politikk og vedtar lover. Som medlem ville Norge hatt representanter i alle disse institusjonene:

• Europaparlamentet: Norge ville hatt rundt 15 folkevalgte representanter som vedtar lover og budsjett sammen med Rådet, og kontrollerer Kommisjonen. Dette er den direkte demokratiske forankringen i EUs beslutningssystem.
• Ministerrådet (Rådet for Den europeiske union): Norske statsråder ville deltatt i møter og hatt stemmerett i alle saker som berører deres ansvarsområder, eksempelvis energi eller justis.
• Det europeiske råd: Statsministeren ville deltatt på toppmøter med de andre medlemslandenes stats- og regjeringsledere.
• Europakommisjonen: Norge ville hatt én kommissær med ansvar for et bestemt politikkområde, og kunne også utplassert nasjonale eksperter som deltar i utformingen av nye forslag.

Fravær koster

I dag skulker vi den politiske debatten og det ansvaret som følger med reell medbestemmelse. Det kan gi ro på hjemmebane, men det gjør oss også mer passive og på sikt mindre relevante. Å stå utenfor mens Europa formes på nytt, er ikke en strategi. Det er en fraværsmelding, noen vil si ugyldig fravær.

I vår tid handler selvstendighet like mye om å delta i forpliktende fellesskap som å stå alene. Folkestyret svekkes ikke av EU-medlemskap. Det styrkes. For demokrati handler ikke bare om hvor makten utøves, men om at den utøves i tråd med våre verdier med vår deltakelse. Norge må være med der fremtiden formes.