EU strammer grepet – Sveits og Storbritannia føyer seg

Storbritannia: Brexit uten kontroll

Storbritannias nye avtale med EU, inngått i mai 2025, innebærer det samme som for Sveits – dynamisk oppdatering av EUs regelverk på avgrensede områder, i bytte mot bedre tilgang til det indre markedet. Storbritannia slipper inn i Erasmus-programmet igjen, og får delta i EUs nye forsvarsfond SAFE. 

Dette står i grell kontrast til Brexit-mantraet om å «ta tilbake kontrollen».

Andreas Nordang Uhre
Styremedlem, Europabevegelsen i Rogaland

Avtalen gjør Storbritannia til en «regel-taker». De har, på samme måte som Sveits, forpliktet seg til å innføre ny EU-lovgivning fortløpende, og anerkjenner også at EU-domstolen er siste instans når det gjelder tvisteløsning og tolkning av EU-rett knyttet til mat- og ferskvaresektoren. Dette står i grell kontrast til Brexit-mantraet om å «ta tilbake kontrollen», og spørsmålet tvinger seg frem: hva var da hensikten med Brexit? 

Også Storbritannia har innført sitt eget demokratiske skuebrød. For å lokke unionistpartiet DUP tilbake til Nord-Irlands parlament i 2023, lanserte daværende statsminister Rishi Sunak den såkalte Stormont-bremsen. Ordningen ga et kvalifisert mindretall på 30 parlamentsmedlemmer mulighet til å protestere mot nye EU-regler og be den britiske regjeringen i London om å blokkere dem. Men da mekanismen for første gang ble forsøkt aktivert i januar 2025, valgte regjeringen å overse anmodningen. Dermed viste det seg at bremsen i praksis er uten verdi.

Norge: EØS som kompromiss – eller fullt medlemskap?

Sammenliknet med Sveits' og Storbritannias erfaringer er EØS-avtalen et langt mer stabilt og forutsigbart rammeverk for Norges tilknytning til EU. Det er et rammeverk vi må verne om – men vi gjør ikke en god nok jobb. Norge har i dag et betydelig etterslep i implementeringen av EU-lovgivning, med over 500 rettsakter som venter på sandpåstrøing i Stortinget. Dette er et alvorlig problem. EØS-avtalen bygger på prinsippet om homogenitet – at de samme reglene skal gjelde i hele det indre markedet – og Norge er folkerettslig forpliktet til å sikre avtalens virkemåte. 

I stedet for å klamre oss til myter om nasjonal kontroll, burde vi heller sikte oss inn på å delta der EUs politikk og lover utformes.

Andreas Nordang Uhre
Styremedlem, Europabevegelsen i Rogaland

Samtidig har også vi skapt vårt eget skuebrød: en misforstått tro på en «reservasjonsrett» har festet seg i enkelte politiske miljøer og brukes som påskudd for å trenere implementeringen av EØS-relevant EU-lovgivning. Men, som juristen Knut Almestad tydeliggjør i The Handbook of EEA Law, finnes det ingen rettslig åpning for at EFTA-landene kan blokkere enkeltstående rettsakter etter eget forgodtbefinnende. Her skaper vi unødvendig friksjon og mistillit mellom oss og EU, til ingen nytte.

Allikevel – EØS gir Norge hverken stemmerett eller direkte medbestemmelse i EU-institusjonene, og ettersom EU tar initiativ på nye og viktige samfunnsområder blir avtalen stadig mer utdatert. Dette gjelder for eksempel EUs nye satellittprogram IRIS og den nye helseunionen, hvor det er kritisk viktig for Norge å delta. Fullt medlemskap ville gitt Norge påvirkningskraft over regelverket vi uansett må følge, samt adgang til politisk samarbeid på flere felt enn EØS dekker.

Forestillingen om nasjonal kontroll – enten det er gjennom britiske bremser, sveitsiske særordninger eller norske nektelser – er en politisk-juridisk illusjon, hvis funksjon først og fremst er å gi egen befolkning et falskt inntrykk av at en har beholdt egen suverenitet overfor EU. Erfaringene fra våre med-utenforland viser at adgang til EUs indre marked forutsetter samhandling, ikke særbehandling. I stedet for å klamre oss til myter om nasjonal kontroll, burde vi heller sikte oss inn på å delta der EUs politikk og lover utformes. Det er en god grunn til å ta debatten om fullt medlemskap i EU – nå.