Grønn industri er bedre enn ingen industri, Listhaug

Statlig drahjelp er nødvendig

Norsk industri har et svært godt utgangspunkt. I et marked der kunder, investorer og myndigheter i økende grad stiller krav til klima og bærekraft, har vi et konkurransefortrinn. Industrien produserer allerede med lave utslipp, siden vi har så høy andel fornybar energi i strømnettet. Bilprodusenter og bygg- og anleggsektoren etterspør allerede i dag materialer med lavere utslipp, noe norsk industri tjener på. Skal vi beholde dette konkurransefortrinnet, trenger vi ordninger som utløser investeringer i utslippskutt. 

De store og gjennomgripende teknologiinvesteringene kommer ikke uten statlig drahjelp.

Martine Mørk
Fagansvarlig for industri, Miljøstiftelsen Zero

Støre-regjeringen har innført flere viktige reguleringer: klimakrav i CO₂-kompensasjonsordningen, forbud mot fossil fyring i industrien og krav om utnyttelse av spillvarme. Disse grepene vil utløse energieffektivisering og kutte de enkleste utslippene. Men de store og gjennomgripende teknologiinvesteringene kommer ikke uten statlig drahjelp.

Draghi-rapporten, som analyserte EUs konkurransekraft, pekte på behovet for offentlige støtteordninger for å avlaste risiko ved investeringer i avkarbonisering. Med riktig kombinasjon av industri-, klima- og handelspolitikk kan avkarbonisering bli en motor for økonomisk vekst. NHO lanserte nylig en rapport som sier det samme om Norges konkurransekraft.  

EU følger råd fra Draghi-rapporten ved å lette på statsstøtteregelverket, slik at medlemsland enklere kan støtte avkarbonisering i industrien. Land som Sverige, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland har allerede innført støtteordninger som kutter utslipp og gir industrien konkurransefortrinn.

Kan bli Norges superkraft

Norsk industri må ha like gode ordninger som europeisk industri. En støtteordning for utslippskutt vil bygge på eksisterende politikk. Zerorapporten 2025 viser at vi kan kutte utslippene fra fastlandsindustrien med hele 84 prosent innen 2035, sammenlignet med 1990, dersom politikken forsterkes. ZERO foreslår en konkurransebasert støtteordning, som fordeler risikoen for store investeringer mellom næringsliv og myndighetene. De mest lønnsomme og modne prosjektene får støtte først. Slik holdes statens utgifter nede, samtidig som vi sikrer størst klimaeffekt per krone. 

Sylvi Listhaugs kamp mot statlig støtte til grønn industri er i praksis en kamp mot norsk industri.

Martine Mørk
Fagansvarlig for industri, Miljøstiftelsen Zero

Det vil koste litt nå, men vil lønne seg på sikt. Sverige har satt av 38 milliarder norske kroner til å fange og lagre utslippene fra den biobaserte industrien. Danmark har satt av 60 milliarder til prosjekter for CO₂ -håndtering. Dette er store beløp, men investeringene må sees i sammenheng med at staten allerede får inntekter fra industrien gjennom EUs kvotesystem. Hvert tonn CO₂ industrien slipper ut, gir inntekter til statskassen. Disse inntektene vil øke i takt med stigende kvotepriser og fallende gratiskvoter.

En støtteordning for utslippskutt vil derfor i praksis innebære at en del av pengene industrien betaler inn, brukes tilbake for å hjelpe industrien til å redusere sine utslipp. Det er en rettferdig og smart bruk av midler: Den gir industrien insentiver til å omstille seg, samtidig som staten får mer igjen i form av kutt i utslipp, arbeidsplasser og grønn verdiskaping. Investeringene vil også utløse aktivitet i verdikjeden for CO2-håndtering, et nytt globalt marked hvor Norge kan sikre seg en viktig markedsandel.

Alternativet til å kutte utslipp i Norge, er trolig at industrien flytter ut. Sylvi Listhaugs kamp mot statlig støtte til grønn industri er i praksis en kamp mot norsk industri. Norge risikerer å stå igjen på perrongen mens investeringene går til våre naboland. Tør politikerne å føre en ambisiøs industripolitikk, kan grønn konkurransekraft bli Norges superkraft.