Hvorfor skal ikke alle få AFP?

Dette er litt pussig siden staten medfinansierer ordningen med betydelige beløp. Du trenger heller ikke være organisert i en fagforening for å bli en del av ordningen – så lenge du jobber i en bedrift der noen av kollegene dine har krevd tariffavtale, får du rett til AFP livet ut. Denne rettigheten kan du ta ut fra du er 62 år. Dette får noen merkelige utslag, som for eksempel: 

• Man mister hele AFP-pensjonen sin hvis man på slutten av karrieren begynner i en bedrift uten tariffavtale eller blir virksomhetsoverdratt dit, selv om man i de siste 40 årene har jobbet i en tariffbunden virksomhet og har betalt sin fagforeningskontingent så lenge at det har vanket både bronse-, sølv-, gull- og platina -merket fra fagforeningen.
• Høytlønnede konsernsjefer og ledere med rause kompensasjoner fra før, får full AFP-pensjon selv om de aldri har vært medlem av en fagforening eller vært omfattet av en tariffavtale, så lenge noen i bedriften de jobber i har tariffavtale. Jeg kjenner opptil flere konsernsjefer og administrerende direktører som har blitt overrasket over at det plutselig kommer en hyggelig AFP-utbetaling på toppen av alderspensjon fra Folketrygden, svært gunstig tjenestepensjonsordning og gjerne det de har spart i individuell pensjonssparing. Jo høyere lønn du har hatt, jo høyere blir AFP-tillegget.
• Arbeidstakere med svak tilknytning til arbeidslivet, med de laveste lønningene, med kort utdanning og kun minimumssatser innbetalt i tjenestepensjonsordningene, og som ofte jobber i bedrifter uten tariffavtale, får ingen AFP-ytelse.

Bryter med grunnplanken
Grunnplanken i den norske velferdsstaten er de universelle velferdsordningene som gir alle borgere rett til de samme ytelsene, uansett inntekt og sosial bakgrunn. De aller fleste mener at en skattefinansiert velferdsstat der alle har like rettigheter, er et av Norges absolutt største fortrinn.  

Vi har arbeidsledighetstrygd, svangerskapspenger, barnetrygd og alderspensjon – alt finansiert av staten. Forsøk på behovsprøving, for eksempel av barnetrygden, blir jevnlig tilbakevist med argumentasjon om at det er viktig at den er tilgjengelig for alle.

AFP skiller seg i oppsiktsvekkende stor grad fra prinsippet om at velferdsgoder skal være universelle. Her er staten med på å finansiere en tilleggspensjon som kun kommer en utvalgt gruppe norske arbeidstakere til gode. Og dette utvalget er ikke et behovsprøvd heller.

Mange svakheter i dagens ordning
Dagens AFP-ordning har en rekke svakheter, i tillegg til de jeg har nevnt over.

1. Om lag 1 av 4 som arbeidet i en AFP-bedrift da de var 53 år, har mistet retten til AFP når de er 62 år. Det skyldes måten reglene er utformet på i dag. Bytter man jobb til feil sektor eller virksomhet på feil tid, mister man nemlig alt. Det betyr at ordningen fungerer som en innlåsingsmekanisme for arbeidstakerne, og hindrer mobilitet i arbeidsmarkedet.
2. Samfunnet brukte i fjor 14 milliarder på AFP, hvorav vel 4 milliarder kommer fra staten, og resten fra arbeidsgiverne. Det er to milliarder mer enn vi som samfunn brukte på arbeidsledighetstrygd. Selv om ordningen skulle bli avviklet i dag, og AFP-ytelsen kun gis til de som allerede har startet å ta ut AFP, vil staten fremdeles sitte med en regning på 60 milliarder og arbeidsgiverne i privat sektor på godt over 100 milliarder. I tillegg kommer kostnadene i offentlig sektors AFP. Det bør diskuteres om disse midlene kunne vært anvendt på en mer solidarisk måte.
3. Ingen i offentlig sektor (på noen side av bordet), eller i andre partsforhold enn Norsk Industri /NHO og Fellesforbundet /LO har reell påvirkning i forhandlingene om innretningen på ordningen.
4. AFP gjør det mindre attraktivt for arbeidsgivere å være en del av det organiserte arbeidslivet. Mange bedrifter oppfatter ordningen som en ekstraavgift for å inngå tariffavtale. Selv om en arbeidsgiver kan være positivt innstilt til å inngå tariffavtale med en fagforening, er den økonomiske konsekvensen at det må innbetales kontingent til AFP-ordningen for alle bedriftens ansatte, uavhengig av om de har krevd tariffavtale eller ikke. Norge trenger at flest mulig bedrifter er en del av det organiserte arbeidslivet, og dermed trepartssamarbeidet. Nå har bedrifter med AFP en konkurranseulempe i forhold til de som ikke har det.
5. Det er bare tariffavtaler fra LO og YS som automatisk gir rett til AFP i privat sektor. Tariffavtaler med andre forbund, i for eksempel  Unio og Akademikerne, eller NITO for den saks skyld, gir ikke rett til AFP. Dette er ikke spesielt elegant i vår tid med en helt annen flora av fagforeninger enn da AFP ble etablert for flere tiår siden.
6. Det er et styre sammensatt av kun LO og YS på arbeidstakersiden som skal ta stilling til om en tariffavtale mellom en arbeidsgiver og for eksempel Tekna eller Forskerforbundet skal gi rett til AFP. Styrerepresentanten fra YS utpekes utrolig nok ikke av YS selv, men av LO.
7. Hvis du går fra en jobb med tariffavtale i privat sektor til en stilling i offentlig sektor, vil du ta med deg AFP-ansienniteten din over i din nye stilling. Det gjelder ikke dersom du går motsatt vei. Går du fra offentlig sektor til en tariffbundet privat virksomhet, slettes ansienniteten din, med mindre du er født i årene 1963, 1964 eller 1965. For disse årskullene finansierer staten en særordning.

LOs løsning rokker ikke ved svakhetene
LO har nylig vedtatt at de går inn for å justere AFP-ordningen. Det er positivt, men LOs vedtak rokker ikke ved de grunnleggende svakhetene.

LO mener fortsatt at AFP skal være en eksklusiv ordning forbehold de utvalgte. Den skal fortsatt få betydelig statsstøtte. Den skal fortsatt være reservert de arbeidstakerne som har de mest ryddige lønns- og arbeidsvilkårene i norsk arbeidsliv, og som allerede har de beste pensjonsordningene. Det skal fortsatt være en ordning som ikke løfter i bunn, og der svært mange er ekskludert. Ordningen skal fortsatt overse de med svak tilknytning til arbeidslivet og som allerede har de svakeste vilkårene.

AFP-ordningen må gjøres allmenn
Spekter mener det er på tide å omgjøre AFP-ordningen til en mer solidarisk og allmenn ordning som når hele arbeidslivet, som treffer alle arbeidstakere, som blir mer forutsigbar og økonomisk bærekraftig for bedriftene, og som sikrer større mobilitet i arbeidsmarkedet. Folk må ikke straffes for å gå fra offentlig til privat sektor.

En ny AFP-ordning kan legges inn i Folketrygden og finansieres av staten og arbeidsgiverne i fellesskap. Arbeidsgiverne kan fortsatt bidra gjennom en justert arbeidsgiveravgift. Da fjernes også konkurranseulempen AFP-kostnaden gir, fordi alle bedrifter må betale arbeidsgiveravgiften på like vilkår.

Målet må ikke være å spare penger, men å sikre at en ordning som er delvis offentlig finansiert er rettferdig, bærekraftig og når alle, og å fjerne alle de uheldige og nesten absurde utslagene ordningen har i dag.

AFP-ordningen er i dag i praksis lik for offentlig og privat sektor. Det gjør at vi trenger en bredere diskusjon om ordningen enn vi har hatt så langt. Jeg er enig med leder i Unio, Steffen Handal, som har tatt til orde for at også partene i offentlig sektor må få være med på diskusjonene om fremtidig AFP.

Det norske trepartssamarbeidet består av arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene og staten. Vi bør nå ta felles ansvar, og oppdatere ordningen slik at den blir bedre tilpasset vår tid.