Jeg mener Espen Barth Eide har rett om EØS-avtalen

Målet for Norge og de andre EFTA-landene var å sikre fortsatt og likeverdig tilgang til EF-markedet, etter åpningen av det indre markedet ved utgangen av 1992. EFTA-landenes forhold til EF var den gang regulert av bilaterale avtaler om frihandel med industrivarer. Disse avtalene hadde avviklet toll og kvantitative restriksjoner, men de tok ikke høyde for den nye utviklingen i EF, som med gjennomføringen av Enhetsakten fra 1986 innebar at alle andre hindre enn toll og kvoter også skulle bygges ned.

Frihandelsavtale for en ny tid

Med EØS-avtalen ble Norges handelsavtale med EF fra 1973, som var statisk, erstattet med en mer omfattende og dynamisk avtale. At avtalen var dynamisk innebar at samarbeidet mellom EFTA og EF skulle utvides i takt med utviklingen av EFs indre marked.

I dag er betydningen av EØS-avtalen både større og mer åpenbar enn den var på 1990-tallet.

Lise Rye
Professor i europeisk samtidshistorie, NTNU

EFTA-landene, som på dette tidspunkt hadde erfart at det ikke lot seg gjøre å opprettholde likeverdig markedsadgang til EF-markedet via stadig nye forhandlinger, realiserte dermed sitt hovedmål. EØS-avtalen var, som Gro Harlem Brundtland sa da hun presenterte den for Stortinget høsten 1992, en frihandelsavtale for en ny tid. Det handlet om «lik adgang til markedene, om like spilleregler og om troverdige ordninger som sikrer at reglene etterleves likt av alle». Det var «1990-årenes frihandelsavtale».

I dag er betydningen av EØS-avtalen både større og mer åpenbar enn den var på 1990-tallet. EUs indre marked har, i hele EØS-avtalens virketid, vært vårt viktigste marked. Utenriksministeren minnet i Stortinget om at inntektene fra norsk eksport til dette markedet er grunnlaget for hundretusenvis av norske arbeidsplasser.

Varer vi ikke kan klare oss uten

Inntektene fra norsk eksport finansierer import av varer vi ikke kan eller vil klare oss uten. EØS-avtalen har, som Eldring-utvalget i fjor slo fast, bidratt til høyere velstand enn det som ellers ville vært tilfelle. At betydningen av EØS-avtalen er større i dag enn på 1990-tallet handler også om at vi, innenfor rammen av denne avtalen, har fått tilgang til nytt EU-samarbeid som for eksempel Det europeiske forsvarsfondet (EDF), som er med på å gi EØS-tilknytningen industripolitisk og forsvarspolitisk relevans. 

Regjeringen har tidligere uttalt at Norges EDF-deltakelse vil spille en viktig rolle for fremskaffelsen av materiell til Forsvaret, og bidra til å opprettholde og videreutvikle norsk forsknings- og industriell kompetanse og kapasitet. Trygdeskandalen som ble avdekket høsten 2019 har på sin side tydeliggjort noe vi burde ha forstått for lenge siden, nemlig at EØS-avtalen også gir rettigheter til innbyggerne i EØS-området som, i dette tilfelle, rett til fri bevegelse og likebehandling.

EØS-avtalen pålegger partene en forpliktelse til å sikre at konkurranse ikke vris, og at regler overholdes på samme måte. Forpliktelsen kan ses i lys av det som siden 1987 har gått under navnet Interlaken-prinsippene, og som går ut på at Fellesskapets egen utvikling skal komme først, på at Fellesskapets suverene beslutningsautonomi ikke må svekkes, og på at samarbeid må gi en rimelig balanse mellom fordeler og ulemper.

EØS-avtalen pålegger partene en forpliktelse til å sikre at konkurranse ikke vris, og at regler overholdes på samme måte.

Lise Rye
Professor i europeisk samtidshistorie, NTNU

Prinsippet om at Fellesskapets egen utvikling skal komme først, innebar i prosessen som ledet til EØS-avtalen at EFTA-landenes ønske om et utvidet samarbeid med EF ikke måtte hindre gjennomføringen av EFs indre marked. Hvis EFTA-landene skulle ha adgang til dette markedet, måtte de følge regelverket for dette markedet.

Prinsippet om at Fellesskapets suverene beslutningsautonomi ikke må svekkes, innebar at EFTA-landenes opprinnelige ønske om medbestemmelse ikke kunne føre frem. For EF var det aldri aktuelt å la ikke-medlemmer ta del i Fellesskapets beslutningsprosesser. Prinsippet om beslutningsautonomi ligger også til grunn for EØS-samarbeidets to-pilar-struktur. EF gikk under EØS-forhandlingene bort fra forslaget om en felles EØS-domstol, fordi det ville ha gitt dommere fra tredjeland innflytelse på tolkningen av EU-retten. Resultatet ble i stedet en egen EFTA-domstol, og et eget overvåkingsorgan for EFTA-landene.

Prinsippet om rimelig balanse mellom fordeler og ulemper førte på sin side til opprettelsen av et fond for økonomisk og sosial utjevning som vi i dag kjenner som EØS-midlene. Bakteppet her var at Norges krav om markedsadgang for norsk fisk ble møtt med et krav fra EF-siden om adgang til norske fiskeressurser. Det ville ikke Norge gi. Løsningen ble å gi penger, i stedet for fisk. Interlaken-prinsippene har i praksis preget EUs forhold til tredjeland siden opprettelsen av EEC i 1958. I en tid hvor EU virker mer opptatt av å motvirke à la carte-tilnærminger til samarbeidet enn før, er det vanskelig å se for seg at unionen skal gå bort fra disse prinsippene.

Alle parter ønsket å komme i mål

For å forstå hvorfor EØS-forhandlingene lyktes, må vi kjenne den større sammenhengen, hvor tre forhold stod sentralt. Det ene er at alle parter ønsket å komme i mål. Dette gjaldt også for de av EFTA-landene som underveis i forhandlingene valgte å søke om fullt medlemskap, altså Østerrike, Sverige og Finland. For disse landene var det viktig å få på plass en avtale som kunne opprettholde markedsadgang i perioden fra det indre marked åpnet og til EF-medlemskapene kunne tre i kraft.

Dette var også viktig for EF. Det andre er at søknadene om fullt medlemskap endret EØS-avtalens karakter, fra permanent til midlertidig løsning. Utsikten til at EØS-avtalen kun skulle fungere i en kort periode, gjorde at flere var villige til å strekke seg lengre enn det de først gjorde. Det tredje er at EFTA-landene fikk drahjelp av EFs største medlemsland, Tyskland, som var tydelig på at landet ønsket en avtale med EFTA-landene, og at dette hadde både økonomiske og politiske årsaker.

EUs behov for import av fossil energi blir stadig mindre. Norge er rikere enn nær sagt alle EU-land. Det kan kanskje hende at EU-landene vil stille seg bak en avtale som gir Norge de fordelene samarbeidet med EU gir oss i dag, men som reduserer våre forpliktelser.

Realistisk er det imidlertid ikke, hverken i lys av EUs politikk overfor tredjeland over tid, eller dagens situasjon.