Jeg velger meg effektene av politikk

Mens myndighetene krever at næringslivet må bli stadig tydeligere på å måle effekt og rapportere fremdrift, preges offentlig sektor fortsatt av usammenhengende oppfølging. Riksrevisjonen kritiserer gang på gang at uklarhet om roller og ansvar svekker gjennomføringen, og at strategier ikke konkretiseres i form av politikk, lovverk og budsjetter.

Uten en tydelig plassering av ansvaret for sammenheng og samordning, får vi et fragmentert landskap av departementer og etater som ikke trekker i samme retning.

Bruker tusenvis av timer for regjeringsapparatet

Bred involvering er et viktig premiss og gir tillit til demokratiske prosesser. Metoder som høringsrunder, konseptvalgutredninger (KVU), NOUer og ekspertutvalg er nødvendige, men jeg har selv erfart hvordan utvalgsarbeid ender i taushet.

Når statsbudsjettet blir lagt frem og budsjettforlik oppnås, erklæres ofte problemet som «løst» i mediene, selv om arbeidet knapt har begynt

Resultatet er strategitretthet. Våre beste hoder, som er travelt opptatt med egne virksomheters veivalg, bruker tusenvis av timer for regjeringsapparatet. De fortjener tydeligere tilbakemelding på hvordan deres bidrag vurderes og følges opp.

Det må ikke bli slik at næringslivet opplever det å delta i offentlige utvalg som meningsløst og uforpliktende.

Men når for lite av innspillene blir til praktisk virkelighet, fører det ikke bare til at næringslivet mister tillit eller blir desillusjonert – det skaper også et fremdriftsvakuum som rammer bedriftenes evne til å innovere og vokse.

Ingen har ansvar for gjennomføringen

Bedriftene må løpende tilpasse seg markedsendringer, ny teknologi og regulatoriske krav. Uklare ansvarsforhold i staten rammer bedriftenes beslutninger om innovasjon, teknologiutvikling og investeringer direkte. Over tid svekker dette ikke bare bedriftene direkte, men Norges samlede konkurransekraft.

Vi trenger bedre løsninger for oppfølging av politikk, spesielt når mange av regjeringens tiltak i strategier og stortingsmeldinger handler om å «utrede» eller «vurdere å utrede».

Et konkret eksempel er det nasjonale arbeidet med kunstig intelligens. 80% av offentlig sektor forventes å bruke KI, men det er ingen instans som har helhetlig ansvar for å sikre kompetansehevingen som trengs. Resultatet er et digitalt klasseskille, der noen offentlige virksomheter og kommuner er langt fremme, mens andre mangler både verktøy og støtte. Det påvirker evnen til å levere helhetlige tjenester til innbyggere og samfunn.

Stort gap mellom strategi og praksis

Når verden endres raskt, kreves kortere beslutningstid og handlekraft

I dag finnes ingen systematisk rapportering på effekten av digitaliseringsstrategien – utover det forvaltningen selv velger å dele. NHO, Abelia og Digital Norway har etterlyst rapportering i statsbudsjette på målene i strategien. Fordi selv om data og innsikt publiseres, mangler det krav om oppfølging eller mekanismer for justering når målene ikke nås. Det svekker læring, ansvarlighet og fremdrift i offentlige satsinger. Riksrevisjonen kan påpeke mangelfull gjennomføringskraft flere år senere – men ville det ikke vært bedre om politisk og administrativ ledelse selv fulgte opp med løpende måling og åpen kommunikasjon av fremdrift og verdiskaping?

Gapet mellom strategi og praksis, og overvekt av «hva» fremfor «hvordan», skyldes at politisk oppmerksomhet stort sett rettes mot selve beslutningene - om planer og budsjetter - fremfor gjennomføringen og resultatene. Når statsbudsjettet blir lagt frem og budsjettforlik oppnås, erklæres ofte problemet som «løst» i mediene, selv om arbeidet knapt har begynt.

Tid for å revurdere hvordan vi iverksetter politikk

Problemet er sjelden manglende vilje, men at det for digitalisering ikke finnes en hierarkisk linje som kan instruere andre til å følge felles digitaliseringsprinsipper.

Hvert departement og sektor har sitt eget regelverk, budsjett og tempo.

Digitaliseringsdepartementet kan lansere veikart og strategier, men har ikke myndighet til å instruere Justisdepartementet om samordning av cybersikkerhet, Kommunaldepartementet om deling av data i kommunesektoren, Kunnskapsdepartementet om bruk av KI i skolen, Næringsdepartementet om støtteordninger for bedrifters digitalisering eller Helsedepartementet om deling av data i helsesektoren.

På digitaliseringsfeltet må næringslivet forholde seg til et stadig mer uoversiktlig myndighetsapparat. Det er ikke oppskriften på et konkurransedyktig næringsliv.

Politikerne på sin side må håndtere økt kompleksitet, hvor teknologi, sikkerhet, geopolitikk og samfunnsutvikling smelter sammen. Dette er spesielt kritisk for digitaliseringspolitikken som i sin natur er tverrgående og sektorovergripende – og som krever samarbeid gjennom hele styringskjeden. Kanskje er tiden inne for å revurdere hvordan vi arbeider med innsikt og iverksetter politikk – i stedet for stadig å lansere nye strategier og nedsette flere utvalg?

Næringslivet må forholde seg til et stadig mer uoversiktlig myndighetsapparat. Det er ikke oppskriften på et konkurransedyktig næringsliv

Politiske beslutninger krever tid og respekt for kompleksitet, men kompleksitet må ikke bli en unnskyldning for handlingslammelse. Vi må utfordre hvorfor handling uteblir, og samtidig søke å vise fram og utvide handlingsrommet bedrifter og offentlige aktører har – uavhengig av hvor raskt politikken beveger seg.

Må fokusere på resultater heller enn strategier

Å flytte Norge i riktig retning handler ikke bare om politikerne, men også om ansvarliggjøring av en rekke departementer, direktorater, etater, tilsyn og offentlige virksomheter. Finner visjoner og ekspertgruppenes anbefalinger veien inn i styringsdokumenter, og treffer de oss slik det var tenkt? Er «følgebrev» og «frivillighet» nok, eller trengs det sterkere virkemidler for å sikre gjennomføring?

På skolen lærer vi at i parlamentarismen er regjeringen den utøvende makt. Vi må gi departementer og direktorater tydelige mandater og eierskap til resultater på tvers av sektorer og ansvarsområder. Digitaliseringsdirektoratet lanserte «Nasjonalt veikart» i 2024 for å vise hvordan offentlig sektor kan gjennomføre fellestiltak i den nye digitaliseringsstrategien. Når status på de 123 tiltakene presenteres i juni 2025, håper jeg at det legger grunnlaget for en ny måte å tenke forpliktende samarbeid og åpenhet om fremdrift på tvers i forvaltningen.

Skal næringslivet fortsette å bidra konstruktivt, må også vi erkjenne vår egen rolle i å tydeliggjøre behov, komme med forslag og følge opp tiltakene vi etterlyser. Samtidig må politikerne anerkjenne at jobben ikke er ferdig når midlene er bevilget – gjennomføring krever like stor oppmerksomhet som beslutningene.