Jens E. Kjeldsen: Uskikker, blindsoner og pur løgn
Utfordringen med å være retoriker og påpeke at noen – uansett parti – har begått en retorisk uskikk, er gjerne at den som har begått uskikken ikke vil vedgå seg uskikken, eller umiddelbart påpeker de uskikkene som andre politikere bedriver. Og det er jo også en uskikk, fordi slik hva-med-de-andre «whataboutism» fjerner oppmerksomheten fra saken vi diskuterer, skriver retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen i et tilsvar til Sofie Marhaug (R).
I mitt korte bidrag til Valganalyse 2023 viser jeg at partilederdebattene i valgkampen ikke hadde mange retoriske uskikker, og at de uskikkene som ble brukt ikke var særlig alvorlige.
I min tekst, som også ble publisert i Altinget, gir jeg eksempler på noen av disse mindre alvorlige uskikkene med uttalelser av Sofie Marhaug og Marie Sneve Marthinussen fra Rødt, samt av Sylvi Listhaug. Eksemplene var, ja, nettopp, eksempler og ikke karakteristikker av disse tre politikere.
Poenget med teksten min var at valgdebattene på NRK og TV 2 hadde få uredeligheter og det som fremkom ikke var særlig alvorlige.
Ukorrekt om «usaklighet, uærlighet og uredelighet»
Marhaug hevder i en kommentar at jeg synes at det er «usaklig, uærlig og uredelig», at hun trekker inn statsministerens klassebakgrunn når hun peker på at «eliteutdanning ikke er noen forsikring mot å ta feil om terawattimer.» Men det er ikke korrekt. Usaklig, uærlig og uredelig er tre forskjellige former for uskikker. De er ikke det samme, og de er ikke like alvorlige. Uærlighet og uredelighet er mest alvorlig. Usakligheter er minst alvorlig. Jeg påpekte at det er «usaklig», altså ikke vedrørende saken, å snakke om uvedkommende forhold om folks bakgrunn når vi argumenterer. Problemet med slike usakligheter er at de fjerner oppmerksomheten fra sakene og politikken, og flytter den mot irrelevante forhold og personer. På denne måten undergraver usakligheter – og andre retoriske uskikker – borgernes mulighet for å treffe et opplyst valg når de stemmer.
Problemet med slike usakligheter er at de fjerner oppmerksomheten fra sakene og politikken, og flytter den mot irrelevante forhold og personer.
Jens E. Kjeldsen
Professor i retorikk, Universitetet i Bergen
Det er heller ikke korrekt, som Marhaug hevder, at jeg drar hennes «partileder ned i sølen». Jeg nevnte at Marie Sneve Martinussen brukte kallenavn om oppdrettsnæringen («laksebaroner») og brukte motivspekulasjon når hun anklaget Høyre og FrP for å ville «lage politisk sirkus i stortingssalen», fremfor å argumentere mot det politiske prosjektet til disse partiene. Å påpeke dette er ikke å dra noen ned i sølen. Særlig ikke når hele poenget med teksten min var å vise at debattene hadde få usikker, og at de som forekom ikke var særlig alvorlige – det gjelder også Martinussen. Motivspekulasjonen fjerner oppmerksomheten fra saken, men det er ikke en alvorlig uskikk. Ikke desto mindre: Vi får bedre debatter hvis unnlater å anklage hverandre for dunkle motiver, men holder oss til saken.
Ikke uskikk å si at folk lyger – hvis de lyger
Endelig hevder Marhaug at jeg har en retorisk blindsone. Det kan hun ha rett i, men ikke den blindsonen hun hevder. Jeg er ikke blind for «det liberale sentrums retoriske uskikker», som hun påstår. I mine foredrag om politiske uskikker har jeg ofte påtalt både svarunnvikelser, stråmenn og motiv-spekulasjoner av både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre og mange andre politikere. Jeg tar bestemt ingen av disse to mer alvorlig enn Marhaug og Martinussen. Eller rettere, jeg tar uskikker alvorlig uansett hvem de kommer fra.
Da skylder Marhaug oss – og pressen – å fremsette et godt sammenhengende argument i landsdekkende medier, der det bevises eller sannsynliggjøres at Norges statsminister bevisst villeder og lyger.
Jens E. Kjeldsen
Professor i retorikk, Universitetet i Bergen
Blindsonen som jeg kan være enig med Marhaug i at jeg muligvis har, er min utilstrekkelige kunnskap om hvordan kraftmarkedet virker. Derfor klarte jeg ikke å finne noe sikkert bevis for at Støre bevisst snakker usant, eller som Marhaug skrev: at han «lyger så det renner». Hvis Marhaug virkelig har rett i at statsministeren «lyger så det renner», da er det alvorlig. Det er så alvorlig at det krever mer enn en opprørt Facebook-oppdatering. Da skylder Marhaug oss – og pressen – å fremsette et godt sammenhengende argument i landsdekkende medier, der det bevises eller sannsynliggjøres at Norges statsminister bevisst villeder og lyger.
Og bare så det er klart: Det er naturligvis ikke en uskikk å si at folk lyger – hvis de lyger. Vi bør alltid konfrontere løgn. Men hvis det ikke stemmer, da er anklagen jo selv en løgn.
Hva-med-de-andre «whataboutism» er også en uskikk
Utfordringen med å være retoriker og påpeke at noen – uansett parti – har begått en retorisk uskikk, er gjerne at den som har begått uskikken ikke vil vedgå seg uskikken, eller umiddelbart påpeker de uskikkene som andre politikere bedriver. Og det er jo også en uskikk, fordi slik hva-med-de-andre «whataboutism» – som de fleste uskikker – fjerner oppmerksomheten fra saken vi diskuterer, og flytter den bort på andre personer og deres motiver.
Til sist, så det ikke er noen tvil. Jeg synes at Marie Sneve Martinussen gjorde det bra i partilederdebattene. Jeg fortalte om en uskikk som hun benyttet, for å gi et eksempel; men den uskikken var ikke alvorlig. Som de andre partiledere argumenterte hun generelt skikkelig. Det er bra for demokratiet.