Klimaforhandlingene i sjakk matt
Mens vi venter på nedgang i klimagassene styrkes klimaendringene. Kostnadene av gammel moro og unnlatelsessynder har blitt så store at i-landene er rammet av afasi når det gjelder et konkret tall på det globale målet for klimafinansiering, skriver Lillian Bredal Eriksen i Forum for utvikling og miljø.
Lillian Bredal Eriksen
Seniorrådgiver på klima i Forum for klima og miljø, bystyremedlem, Oslo (MDG)Trettifire år etter at den første IPCC-rapporten konkluderte med at klimaet endres, trues verden av klimaendringene. Bare siden COP28 i desember har ekstremvær ødelagt for mer enn 263 milliarder kroner.
"Vi trenger 1000 milliarder dollar i året", uttalte India i Dubai. Etter det har ingen i-land villet snakke om en konkret sum for det nye finansieringsmålet. Mens vi venter på resultater, varmes kloden opp. I Dehli ble det denne uken satt ny varmerekord på 51 grader. Flere har omkommet.
Med stadig mer ekstremvær forventet ForUM fremdrift på viktige forhandlingsspor under klimakonferansen i Bonn som ble avsluttet i forrige uke. Dessverre dreide forhandlingene seg også i år mest om hvem som skal bidra med hvor mye av klimafinansiering og utslippskutt. Den årlige runddansen!
Utslippene fortsetter å øke
Det haster med utslippsreduserende tiltak, men 2023 er et nytt toppår globalt. Kun 26 industrialiserte land har kuttet i klimagassutslippene. Norge reduserte i 2023 9.1 prosent fra 1990-nivå, nær en dobling fra året før. Det er bra!
Men den lave globale måloppnåelsen er en verkebyll. Med knappe 6 år til målet om 43 prosent kutt for å ikke overstige 1.5-2 graders oppvarming skal nås, må alle bidra med alt de kan. I stedet fortsetter valsen om hvem som skal gjøre mest og minst.
"Parisavtalen skulle jo redde oss", sa en fortvilt delegat fra Malawi i Bonn.
Dessverre dreide forhandlingene seg også i år mest om hvem som skal bidra med hvor mye av klimafinansiering og utslippskutt.
Gjennom Parisavtalen har alle land et ansvar, men i-landene som har forurenset lengst og mest bærer det største ansvaret og skal dermed bidra med mest kutt og finansiering til utslippskutt og tilpasning til lavinntektsland. Når det stopper opp i forhandlingene er det gjerne fordi det er uklart hvem det er som skal bære kostnadene og hvor store de er.
Industrilandene har anerkjent ansvaret for utslippskutt. Forurenser betaler-politikk, kvotehandel og innovasjon og grønn energiomstilling, er strategien. Men tiltakene samsvarer ikke med målet om 43 prosent global reduksjon innen 2030. Utslippene økte med 1.1 prosent i 2023.
Hva med en utfasingsplan?
Det åpenbart beste tiltaket, nemlig en planlagt utfasing av oljeproduksjonen, lar merkelig nok vente på seg. Hvorfor?
Jo fordi energi gir makt. Derfor fortsetter oljeproduserende land å utvinne olje og gass i redsel for å tape, så lenge det ikke finnes alternativer. Derfor øker klimagassutslippene.
Norges politikk er å utvikle og ikke avvikle olje- og gassnæringen. Norge har derfor hele tiden søkt løsninger som ikke har gått på bekostning av produksjonen, som kvotehandel og karbonfangst og –lagring (CCS). Det internasjonale energibyrået (IEA) har Norge på fjerdeplass over land som vil øke oljeproduksjonen. Bare USA, Brasil og Irak vil øke mer.Det haster med utslippsreduserende tiltak, men 2023 er et nytt toppår globalt.
Norske myndigheter kan ikke ha lest IEA sin scenarioanalyse hvor det antydes at det ikke er rom for nye olje- og gassprosjekter dersom verden skal oppnå globalt nullutslipp i 2050.
I denne situasjonen er det kanskje ikke så rart at mange utviklingsland motsetter seg avtaler som pålegger dem å kutte i olje- og gassforbruket, før nye løsninger og finansiering er på plass.
Et strandet finansieringsmål
Mens vi venter på nedgang i klimagassene styrkes klimaendringene. Kostnadene av gammel moro og unnlatelsessynder har blitt så store at i-landene er rammet av afasi når det gjelder et konkret tall på det globale målet for klimafinansiering. Selv om finansieringsmålet skal landes i Baku i november, har en mulig størrelsesorden ikke blitt nevnt.Det åpenbart beste tiltaket, nemlig en planlagt utfasing av oljeproduksjonen, lar merkelig nok vente på seg.
På denne måten holder i-landene og u-landene hverandre og klimaforhandlingene i sjakk matt. Dette er en stilling som vi alle taper på.