Mange barn vil få det betydelig verre hvis vi tar sosiale medier og skjermer fra dem

Også uttalelsene til ekspertene som ble sitert den gangen, minner om dagens. Se for eksempel på Lilli Zeuner fra det daværende sosialforskningsinstituttet i Danmark, som forklarte at datidens barn og unge var under press på to fronter:

– De synes det er vanskelig å forholde seg til en verden i rask utvikling, noe som kan være uoverskuelig for folk flest. Og de lider av en evig utvelgelsesprosess på skolen, mener hun.

– De fleste unge opplever fremtiden som en trussel. 

Ikke på noe tidspunkt i de mellomliggende tiårene har problemet blitt løst. Det er fortsatt mange barn og unge med symptomer på stress og angst, og mange flere får i dag diagnoser i psykiatrien.

Det er imidlertid et par som ser annerledes ut i dag: For det første var det ikke snakk om en «mistrivelskrise» den gangen. Dette ordet dukker opp for første gang på dansk i 2019. Man snakket stort sett ikke om mistrivsel, før det for alvor begynte å brukes om barn og unge på 2000-tallet.

For det andre var det den gangen færre i debatten som forsøkte å redusere problemet til en enkelt årsak, som vi ellers ser i dag, for eksempel med henvisning til skjermer og sosiale medier.

Forskerne fremstod med rette bekymret, men med respekt for problematikkens kompleksitet. 

Men det som fikk meg til å reflektere, var publiseringstidspunktene for artiklene. 

Svend Brinkmann
Professor i allmennpsykologi, Aarhus Universitet

I dag er politikere og debattanter raskere til å peke på enkeltfaktorer. Statsminister Mette Frederiksen (S) har for eksempel uttalt at telefoner er «det farligste for barn nå», og et innbyggerforslag om å forby sosiale medier for barn under 18 år er i skrivende stund nær ved å oppnå det nødvendige antallet støttespillere.

Mange håper at problemet kan isoleres til dette, for da trenger man jo ikke å gjøre noe annet.

Men før vi gjør så drastiske inngrep i barn og unges liv, ville det være lurt å se mistrivselen i et litt større bilde. 

Hvilken betydning har for eksempel bekymringskulturen, som lærer de yngste barna å registrere symptomer, for eksempel i nasjonale trivselsundersøkelser allerede i barnehagen, og gir dem et psykologiserende språk for stress og angst?

Og hvilken betydning ville et forbud ha for de tusenvis barna som har sitt primære sosiale liv via sosiale medier, for eksempel fordi de ikke kan gå på skolen?

Det er liten tvil om at svært mange barn og unge vil få det betydelig verre dersom denne formen for sosialitet også tas fra dem. 

Forrige måned publiserte BUPL (dansk fagforening for pedagoger, red.anm.) en interessant artikkel med spørsmålet: «Barn har ikke flere symptomer: Så hvorfor dobles diagnosene?» Professor og barnepsykiater Niels Bilenberg forteller i artikkelen at «det generelt ikke ser ut til at barn i dag er mer tynget av symptomer enn de var for 15 og 20 år siden. Hvis jeg skal peke på en trend, er det faktisk det motsatte.»

Likevel får langt flere barn og unge psykiske diagnoser i dag enn før. Antallet såkalte nevrodivergente personer som får diagnosen autismespekterforstyrrelse, har økt med 117 prosent på ti år, og for ADHD-diagnosen har antallet økt med 84 prosent. 

Det skal med andre ord mindre til i dag enn for ti år siden, før en diagnose kan stilles.

Svend Brinkmann
Professor i allmennpsykologi, Aarhus Universitet

Det skal med andre ord mindre til i dag enn for ti år siden, før en diagnose kan stilles. Dette er kanskje ikke så rart i lys av det som har skjedd det siste tiåret: Vi har hatt en totalt feilslått grunnskolereform, økt fokuset på tester og prestasjoner samt allestedsnærværende krav om sosialitet og fleksibilitet.

Hvis man er nevrodivergent, lever man derfor i en verden som blir stadig mer utfordrende. Poenget er at selv om det kanskje ikke er flere psykiatriske symptomer i befolkningen som sådan, har det blitt vanskeligere å leve med dem, noe som kan forklare veksten i antall diagnostiserte.

Og hvis man mener det er mange legitime måter å være menneske på – herunder i form av det vi kaller autisme og ADHD – så er det et problem hvis vi som samfunn må sykeliggjøre disse måtene for å gi tilgang til hjelp.

Men hva betyr alt dette? For det første ser det ut til at mistrivselen er langt mer permanent enn mange har trodd. Selv før smarttelefonen fantes det flust av problemer.

Mange har nok sett de dramatiske grafene, for eksempel i Jonathan Haidts nye bok om «den engstelige generasjonen», som viser en oppadgående trend for flere typer mistrivsel og angst rundt 2012, da smarttelefonene ble utbredt. 

Selv før smarttelefonen fantes det flust av problemer.

Svend Brinkmann
Professor i allmennpsykologi, Aarhus Universitet

Samtidig blir det ofte oversett at disse grafene allerede går kraftig opp på 1980- og 1990-tallet.

For det andre er det nok noe beroligende i det faktum at vi ikke har å gjøre med et akutt problem – altså en direkte krise – men det skal selvfølgelig ikke stoppe oss fra å hjelpe de mange som har spiseforstyrrelser, angst, skolevegring eller selvmordstanker.

Etter mitt syn må vi huske på storskalatiltak som bekjempelse av barnefattigdom, da vi vet at barn som vokser opp i familier med sosioøkonomiske utfordringer, har en to til tre ganger høyere risiko enn andre barn for å utvikle psykiske lidelser. 

Og barnefattigdommen har økt de siste årene fordi politikerne har kuttet i de sosiale ytelsene til dem med lavest inntekt. Det handler også om å skape barnehager og skoler der de unge ønsker å være og har mulighet til å leke, fordype seg og samarbeide uten å tenke på målinger, tester og sorteringer.

For det tredje må vi alle gjøre en innsats for å tydelig skille mellom den mistrivsel som naturlig oppstår i små og store menneskers liv, og som ikke bør sykeliggjøres, og direkte psykiske lidelser som krever psykiatrisk hjelp.

Det generelle snakket om «mistrivselskrisen», og de forenklede forklaringene på den, legger alt i samme gryte, noe som ikke er gunstig for noen.

---

Denne saken ble først publisert i danske Altinget. Den er oversatt til norsk av Ingrid Skovdahl.