Når boligpolitikken ikke fungerer, er det et problem for oss alle

Bemanninsgkrise krever boligpolitikk

«Vi har en bemanningskrise i helsesektoren, og skal vi gjøre noe med den, må vi snakke om hvordan vi skal løse krisa i boligmarkedet, peker leder i Fagforbundet, Mette Nord, på. «Mange kommuner ønsker å ta på seg et ansvar for å gå foran i det grønne skiftet, men boligmangel gjør det vanskelig å skaffe arbeidskraft», sier leder i Fellesforbundet, Jørn Eggum. 

Dette er et ofte underkommunisert, men helt avgjørende poeng, i den boligpolitiske diskusjonen. For å lage en bedre boligpolitikk handler ikke bare om den enkeltes behov for å bo trygt og godt – selv om det åpenbart er viktig. Det handler også om å sørge for et boligmarked i hele landet, også i byene, der de som får hjula til å gå rundt også kan bo der.

Selv har jeg for eksempel opplevd at vi har mistet trygge, gode ansatte i barnehagen der ungene mine går fordi de ikke har råd til å bo i nærheten. Da tar de heller jobb i området der de bor, fremfor å bruke verdifull tid på pendling inn til byen. Det er ikke så rart. Se for deg at du skal hente og levere og hente i barnehage før og etter jobb, og kanskje attpåtil har en turnusjobb med ugunstig arbeidstid. Da fungerer det ikke med lang pendlervei. Som sykepleier Stephanie Bahl sa i et intervju i boka mi «Det norske hjem»: «Når mannen min jobber nattevakt og jeg skal på jobb klokka halv åtte, og ingen barnehager åpner før sju – om vi er heldige – hvordan skal jeg da komme meg på jobb? Og om jeg jobber til klokka ti på kveldsvakt og skal på jobb klokka halv åtte dagen etter – og skal ta toget tur/retur Moss? Det blir ikke mange timers søvn. Og jeg skal tross alt håndtere mennesker og medisiner».

I en undersøkelse Spekter har fått gjennomført, oppgir godt over halvparten at reisetiden har stor eller svært stor betydning for hvor mye de kan tenke seg å jobbe. Flere sier de med lengre pendlingsvei, kan bli tvunget til å redusere arbeidstiden.

Kan få store konsekvenser for velferdstilbudet

Dersom mange velger å bosette seg på steder der de både kan få jobb og ha råd til bolig, kan det få store konsekvenser for velferds- og tjenestetilbudet i byene. Vi kan miste verdifull arbeidskraft. I en studie for Husbanken fra 2014 advarer analyseselskapet Damvad og Samfunnsøkonomisk analyse nettopp mot en utvikling der arbeidstakere i kritiske samfunnsfunksjoner ikke har råd til å etablere seg i storbyer og pressområder.

De slår fast at flere andre land opplever lignende problemer, og peker på at det vil bli utfordrende dersom boligprisene i årene som kommer, fortsetter å stige raskere enn inntektene med mindre utviklingen løses ved økt tilbud, målrettet innsats på etterspørselssiden eller økt satsing på transport.

Nettopp fordi boligmarked og arbeidsmarked henger så tett sammen, bør boligpolitikk være en viktig sak for partene i arbeidslivet. Fagbevegelsen har historisk vært svært viktig i utviklingen av boligpolitikk. Nå har de igjen løftet saken høyt på agendaen.

For kort tid siden lanserte LO en boligpolitikk plattform, der de blant annet slår fast at bolig er et grunnleggende velferdsgode og ikke en markedsvare. Der krever de blant annet at flere må få mulighet til startlån gjennom Husbanken, at det må bygges flere boliger, herunder studentboliger og ikke-kommersielle leieboliger og at det offentlige må bidra mer for å opprettholde boligbyggingen når markedet stagnerer.

Her bør også arbeidsgiversiden slenge seg med i samarbeidet om utviklingen av, og krav til, en bedre boligpolitikk til det beste for både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Ingen quick-fix

Det er selvsagt ingen quick-fix. Boligmarkedet styres av virkemidler som ikke primært er boligpolitiske virkemidler. Rentenivå og utformingen av skattepolitikken for eksempel. Det blir også påvirket av forhold utenfor boligsektoren, som prisvekst. Det kan ikke bli en unnskyldning for å ikke gjøre noe.

Den sittende regjeringen har tatt grep på flere områder; styrket Husbanken, bevilget betydelige økninger av lån og tilskudd til flere studentboliger og økt bostøtten. Men de store strukturelle grepene mangler.

Selv har jeg lenge pekt på behovet for en reform av skattesystemet der vi øker beskatningen av bolig og reduserer skatten på folks inntekt. Det kan både kjøle ned boligmarkedet og gi økt arbeidstilbud. I tillegg må vi selvsagt bygge nok – noe som i seg selv gir økte oppdrag og muligheter for byggenæringen.

Til slutt er det viktig å tenke nytt om hva vi bygger – det må være tilpasset både den demografiske situasjonen med flere single og en kommende eldrebølge, men også tilpasset dagens samfunn der vi dessverre ser store forskjeller, for eksempel mellom dem som har foreldre som kan hjelpe dem og ikke. Da må vi i større grad utforske en sosial boligpolitikk som kan sikre et godt tilbud også for dem uten foreldrebank i ryggen. 

Neste år er boligprisene ventet å øke enda mer. Det vil gjøre veien inn i boligmarkedet enda vanskeligere for alle de som trengs for å få hjula til å gå rundt i byene. Det er et problem for oss alle.