Norge tjener milliarder på opprinnelsesgarantier – men ordningen kan koste oss dyrt

Ren gavepakke

Opprinnelsesgarantiene er kort og godt en merkeordning for grønn elektrisitet, som skaper incentiver for å investere i fornybar energiproduksjon. Så lenge det finnes betalingsvilje blant strømkundene, så sikrer ordningen ekstrainntekter for produsenter av grønn elektrisitet. 

Slik ordningen fungerer i dag, åpner den i realiteten for et oppsiktsvekkende dobbeltsalg av norsk vannkraft. 

Halvard Haukeland Fredriksen
Professor i rettsvitenskap

Ordningen ble innført med EUs første fornybardirektiv i 2001. For norsk vannkraft er den en ren gavepakke. Ettersom norske strømkunder tar det for gitt at elektrisiteten er grønn, så finnes det liten innenlandsk betalingsvilje for opprinnelsesgarantier. I en rekke EU-land, hvor energimiksen er sammensatt av fornybar og ikke-fornybar kraft, finnes det derimot mange kunder som er villig til å betale ekstra for å kunne vise til at kraften de bruker, er grønn. Og ettersom det ikke er fysisk mulig å påvise om elektrisiteten i en tysk stikkontakt på et gitt tidspunkt stammer fra fornybare eller ikke-fornybare kilder, så er opprinnelsesgarantiene innrettet slik at de omsettes uavhengig av den fysiske leveringen av kraften. Med fornybardirektivet fra 2001 fikk dermed norske kraftprodusenter – ut av løse luften – store mengder opprinnelsesgarantier som kan selges til betalingsvillige kunder i EU.

Overgår EØS-midlene

Akkurat hvor mye norske kraftprodusenter tjener på ordningen, er ikke helt lett å finne ut av. På regjeringens «Spørsmål og svar om fornybardirektivet» opplyses det bare at garantiene gir «betydelige årlige inntekter til produsenter av fornybar energi, samt skatteinntekter». Bortgjemt i en fotnote i Eldring-utvalgets rapport om erfaringene med EØS-avtalen det siste tiåret (NOU 2024: 7) opplyses det imidlertid at årlig inntjening for norske kraftprodusenter er anslått til opp mot 300–450 millioner euro årlig for årene 2021–2025, dvs. omkring 3,5-5 milliarder kroner med dagens valutakurs. 

Dette er i så fall mer enn Norges samlede bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa («EØS-midlene»).

Halvard Haukeland Fredriksen
Professor i rettsvitenskap

Prisen på garantiene har gått opp de siste årene, slik at det er grunn til å tro at verdien i dag ligger i øvre sjikt av dette intervallet, om ikke over. Av Hafslunds årsrapport fra 2023 fremgår det at selskapet dette året tjente 800 millioner kroner på opprinnelsesgarantier, og de tre kvartalsrapportene som foreløpig er tilgjengelig for 2024 tyder på at det ikke ble så mye mindre i fjor. For de andre store kraftprodusentene er det ikke like lett å finne tallene, men om vi antar at de er omtrent like gode selgere som Hafslund, så ender vi med en samlet verdi på opp mot 6 milliarder kroner i 2023 alene (Hafslund står for omkring 13,5 prosent av Norge totale vannkraftproduksjon).

Dette er i så fall mer enn Norges samlede bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa («EØS-midlene»), som årlig utgjør omkring 5 milliarder kroner. De om lag 100 millionene som årlig går med til å drifte EFTA-institusjonene, blekner fullstendig.

Mottiltak vil merkes

Selv om norske kraftprodusenter selger opprinnelsesgarantiene til kunder i EU, fortsetter norske strømkunder å insistere på at elektrisiteten som brukes her til lands, er grønn. Rent faktisk er dette utvilsomt riktig, men det kan samtidig vanskelig sies å være i tråd med logikken som ligger til grunn for ordningen. I praksis selger norske kraftprodusenter merverdien som ligger i at vannkraften er fornybar to ganger – én gang virtuelt til klima- og miljøbevisste kunder i EU og én gang reelt til norske bedrifter, som så bruker den til å produsere varer og tjenester som markedsføres som grønne. Det er god butikk, men opplagt ikke slik systemet er ment å fungere. 

Det er god butikk, men opplagt ikke slik systemet er ment å fungere.

Halvard Haukeland Fredriksen
Professor i rettsvitenskap

Årsaken til at ordningen har støtt på økende kritikk fra deler av norsk industri, er at utenlandske kunder, investorer og långivere etter hvert har begynt å etterspørre opprinnelsesgarantier som dokumentasjon på at kraften som er brukt i produksjonen, er grønn. For industri etablert et steinkast fra kraftverket inne i en vestlandsk fjord, fremstår dette nokså absurd. Sett fra Brussel er det imidlertid trolig like absurd at Norge insisterer på at vi både kan selge opprinnelsesgarantier for milliarder til kunder i EU og markedsføre den kraftkrevende industrien vår som grønn.

Dersom EUs tålmodighet med oppdateringen av energiregelverket i EØS-avtalen etter hvert tar slutt, vil suspensjon av vår tilknytning til markedet for opprinnelsesgarantier være et nærliggende mottiltak som vil merkes godt i landets kraftkommuner.