Politisk kaos i Tyskland: Partiene må ta et arveoppgjør etter Merkel

Arven etter Merkel

Dagens Tyskland står likevel overfor så mange utfordringer at landet ikke har råd til å unngå de avgjørende spørsmålene. Det er uunngåelig å adressere hva som er arven etter Merkel når man diskuterer veien videre for Tyskland. Etter 16 år ved makten er hun et uunngåelig referansepunkt, noe som har blitt enda mer åpenbart i forbindelse med at hennes selvbiografi er publisert.

Oppgjøret med Merkel startet da regjeringen til Scholz kalte seg selv en «fremtidskoalisjon», et signal på at de ønsket endring. CDU ble taperen i det første valget etter at han trakk seg, og endte i opposisjon. Etter to partiledere som lignet Merkel i form og innhold, tar Merz partiet i en mer markedsliberal og verdikonservativ retning.

Merkel nyter fortsatt popularitet i Tyskland, men spørsmålene om hennes sanne arv trenger seg frem. Den siste store økonomiske reformen – Agenda 2010 – ble gjennomført av hennes forgjenger, sosialdemokraten Gerhard Schröder. Reformene banet vei for den økonomiske velstanden Tyskland opplevde under hennes æra. 

Et partisystem som blir stadig mer fragmentert, reduserer spillerommet og gjør det enda vanskeligere å gjennomføre politikk.

Richard Federhofer
YATA

Hun klarte å opprettholde denne velstanden, men til hvilken kostnad? Hun holdt industrien gående ved å importere billig russisk gass, og øke eksporten til Kina. Dessuten reduserte hun offentlige utgifter ved å bygge ned forsvaret og droppe investeringer i infrastruktur, til tross for perioder med nullrente.

Disse valgene var positive for tyskernes lommebok, men de langsiktige kostnadene ved dette kommer til syne i dag. Tyskland sliter med nedslitte bruer, veier, skoler og mangel på digitalisering. Landet har havnet i en resesjon kun to år etter at hun ga seg.

I tillegg blir to enkeltavgjørelser – nedstenging av atomkraft i 2011 og åpne grensene for om lag en million flyktninger i 2015 – betraktet kritisk i etterpåklokskapens navn. Særlig kombinasjonen av russisk gassavhengighet og nedprioritering av forsvarsevnen står seg dårlig og har medført mye kritikk fra allierte.

Mangler Merkels største styrke

Når Tyskland trenger å investere mer, og det samtidig pågår masseoppsigelser i næringslivet, er det nødvendig å prioritere klarere. Dette har ført til en re-ideologisering av tysk politikk, som hittil har kommet ytterkantene til gode.

Dagens meningsmålinger, Europavalget og delstatsvalgene i Øst-Tyskland i 2024 tyder på at Alternative für Deutschland (AfD) på ytre høyre, og det nyopprettede Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW) på ytre venstre, blir valgvinnere. Begge fremstiller seg som systemkritiske protestparti og er eksplisitte i sin Merkel-kritikk. 

Det politiske systemet og den politiske kulturen i Tyskland gjør mindretallsregjeringer vanskelige. 

Richard Federhofer
YATA

Det er samtidig paradoksalt at dagens politikere forsøker å ta avstand fra Merkel, når de selv mangler hennes største styrke: å bygge stabile koalisjoner.

Det politiske systemet og den politiske kulturen i Tyskland gjør mindretallsregjeringer vanskelige. De moderate partiene avviser samarbeid med ytterkantene, og har foreløpig fokusert på hverandre i valgkampen. Et partisystem som blir stadig mer fragmentert, reduserer spillerommet og gjør det enda vanskeligere å gjennomføre politikk. Scholz står som eksempel på hvor krevende det er, og han var åpenbart ikke svaret på hva Tyskland ville ha etter Merkel. 

Store endringer er lite sannsynlig 

Ingen av kanslerkandidatene til sentrumspartiene er spesielt populære på individuelle meningsmålinger, og den foretrukne koalisjonen med realistisk mulighet til å få flertall, er storkoalisjonen mellom SPD og CDU. Det er selvmotsigende at de politiske partiene distanserer seg fra Merkel, når velgernes foretrukne vei ut av elendigheten er selve kjennetegnet ved Merkels regjeringstid.

Både velgere og politikere i Tyskland er klare over denne dynamikken. Dersom det ikke skulle skje noe ekstraordinært, er det lite sannsynlig med store endringer. Problemene i det tyske samfunnet er likevel dyptgripende når den geopolitiske situasjonen er fundamentalt endret, og høyreekstremister står på randen av reell makt for første gang siden 1933.

Til dette trengs det både politikk til å ta landet ut av sumpen, og en kansler som klarer å overbevise befolkningen. Akkurat nå ser det ikke ut til at man får begge deler.