Show, don’t tell: Helsetjenestene trenger en langtidsplan
Helseministerens sykehustale lød som en fanfare. Men vil det politiske landskapet og de økonomiske rammene vil gi ham muligheten til å levere? spør Sykepleierforbundets leder Lill Sverresdatter Larsen.
Lill Sverresdatter Larsen
Forbundsleder, Norsk Sykepleierforbund«Show, don’t tell,» sa helseminister Jan Christian Vestre under helsetalen på Radiumhospitalet 15. januar.
Ordene hans lød som fanfarer: visjoner, historier, løfter og marsjordrer. Dette er en minister som har forstått den alvorlige situasjonen helsevesenet er i, og som ønsker å sette tydelige spor etter seg. Spørsmålet er om det politiske landskapet og de økonomiske rammene vil gi ham muligheten til å levere.
Midlertidige prosjekter som ikke adresserer de underliggende problemene, tar oss ikke lengre enn til neste valg.
Lill Sverresdatter Larsen
Forbundsleder, Norsk Sykepleierforbund
I likhet med ledere i helsetjenesten som forsøker å manøvrere mellom uendelige krav og begrensede ressurser, står også Vestre overfor en formidabel utfordring: hvordan innfri de store visjonene, samtidig som han må balansere kravene fra ansatte, befolkningen og et politisk landskap som ikke alltid spiller på lag? Det er som å navigere et selskap der alle vil ha utbytte, men ingen er villige til å reinvestere.
Flere løfter ble servert i helsetalen, og vi merket oss marsjordren om medvirkning og partssamarbeid. Ingen avgjørelser skal tas uten de tillitsvalgtes stemmer – på alle nivåer. For oss som representerer 130.000 sykepleiere, er dette et viktig og nødvendig signal.
Løfter kommer og går, men helsepersonellet består
Ventetidsløftet fikk sin velfortjente plass i talen. Baksiden av løftet er at mer kveld- og helgearbeid gir en allerede overarbeidet arbeidsstyrke, en enda større belastning. Det står dermed som et paradoks mot ministerens tydeligste marsjordre; å redusere sykefraværet.
Å kutte sykefraværet med 15 prosent på ett år er en enorm ambisjon. Ministeren peker i oppdraget på helt nødvendige tiltak som «redusert lederspenn» og «felles indikatorer for HMS og arbeidsmiljø, som sees i sammenheng med pasientsikkerhetsindikatorer». I helsetjenestene har mange førstelinjeledere personalansvar for godt over 90 (!) ansatte. Det er en strukturell grunn til at faglig veiledning, personalledelse og oppfølging av eksempelvis sykefravær ikke er godt nok langt framme i tjenestene.
Hvis ventetidene skal kortes ned permanent – samtidig som sykefraværet skal ned – så er svaret tiltak som prioriterer arbeidsmiljø, nok kvalifisert bemanning og bedre rammevilkår for ledere. Faglig- og nær ledelse krever tid, ressurser og myndighet. Her kunne ministeren vært tydeligere på tiltak. Midlertidige prosjekter som ikke adresserer de underliggende problemene, tar oss ikke lengre enn til neste valg.
Samhandling og samrøre
Vestre har omdøpt sykehustalen til helsetalen og snakker om økt samhandling mellom nivåene i helsetjenesten. Vi støtter strategien, men finansieringsmodellene er fortsatt fragmenterte og dårlig tilpasset en visjon om en sømløs helsetjeneste.
Det er som å inngå en komplisert avtale uten å enes om hvem som faktisk tar regningen – en oppskrift på konflikt og kaos. Skal vi lykkes med samhandling, må vi begynne med å gi helsepersonell systemer som fungerer og budsjetter som samsvarer med ambisjonene.
For å sikre Norges helsevesen trenger vi ikke små lappetepper – vi trenger et monumentalt veggmaleri.
Lill Sverresdatter Larsen
Forbundsleder, Norsk Sykepleierforbund
Langtidsplan for helse: Norges veggmaleri
I dag har vi langtidsplaner for transport, forsvar og politi. Hvorfor mangler vi en tilsvarende plan for helse? Perspektivmeldingen advarer om en mangel på 180.000 helsepersonell innen 2060.
Hvis regjeringen virkelig ønsker en helsetjeneste i verdensklasse, må det komme langsiktige grep, dedikerte ressurser og en historisk vilje til å prioritere helse over kortsiktig budsjettklatting. For å sikre Norges helsevesen trenger vi ikke små lappetepper – vi trenger et monumentalt veggmaleri.
Helsetalen 2026
Vi nærmer oss et valg der noen skal ut, og andre skal inn. Visjoner og prosjekter vil fortsette å rulle videre, men helsepersonellet og pasientene, de som står i kampen hver dag, det er de som virkelig må bære konsekvensene av politikernes valg. Vestre har et halvt år igjen til å vise at han er villig til å kjempe for sine ambisjoner, selv i møtet med et krevende politisk landskap.
Norsk Sykepleierforbund har tillit til ministerens intensjoner og bidrar der vi kan, men for å få virkning av statsrådens oppdrag på helse, så kreves det to ting: tett oppfølging av gitt oppdrag, samt forutsigbar finansiering i en langsiktig plan for helse – et helseforlik.
Uten tilstrekkelige investeringer og langsiktig styring blir det som å love utbyttefest uten en bærekraftig forretningsplan.