

Kim Arne Hammerstad
Statsviter, Løvebakken-spaltistDenne helgen er det et halvt år til stortingsvalget. Vanligvis er dette en milepæl i et valgår der man kan foreta seg mer eller mindre velfunderte analyser av hvordan både valgkampen og valgresultatet vil ende opp med å se ut – og lande ikke så veldig langt fra det som blir det endelige utfallet.
Slik er det ikke i annerledesåret 2025. Noen vil nok påstå at det er mer enn nok å se noen dager frem i tid slik verden utvikler seg denne vinteren.
Alt er snudd på hodet
«Politisk jordskjelv» er en floskel som brukes i tide og utide blant politiske kommentatorer. Det som har skjedd i både norsk og internasjonal politikk de siste ukene, kan imidlertid ikke kalles noe annet enn nettopp det: Politiske jordskjelv.
Parallelt med at Arbeiderpartiets vekst har gått i taket, har den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa gått fra vond til verre.
Kim Arne Hammerstad
Bare se på Arbeiderpartiet: Vi skal ikke lenger tilbake enn snaut tre måneder for å finne en måling på 14,2 prosent og et gryende opprør mot Jonas Gahr Støre. Denne uken noterte Arbeiderpartiet seg for 29,5 prosent på TV 2 og Verian sin måling. Ingen bestrider lenger Støre som partileder, og hyllesten har sittet løst etter at han fikk Jens Stoltenberg tilbake inn i regjeringen.
Plutselig spennende igjen
Dermed ligger det som så ut som å bli en valgkamp der høyresiden kunne spasere inn til valgseier an til en av de mest spennende valgkampene på flere tiår – der spørsmålet om hvilket av småpartiene som havner over og under sperregrensen kan avgjøre hvem som får regjeringsmakt etter valget.
Velgerne er i bevegelse, og i den nevnte målingen fra TV 2 så vi at Fremskrittspartiets langvarige oppadgående trend ble brutt med en nedgang på over fem prosentpoeng – bakgrunnstallene viser dessuten at Høyre har bremset lekkasjen til Frp.
Regjeringsslitasje har blitt styringstillegg
Parallelt med at Arbeiderpartiets vekst har gått i taket, har den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa gått fra vond til verre. Arbeiderpartiet og Høyre er utvilsomt de partiene som scorer høyest på troverdighet på utenriksfeltet.
Så hva med Høyre? Foreløpig ser ikke effekten til å slå ut for dem ennå – til tross for at både partileder Erna Solberg og leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Ine Eriksen Søreide, får mye spalteplass til å uttale seg om situasjonen med USA, Europa og Ukraina.
Arbeiderpartiet har klart å snu regjeringsslitasje, altså dalende oppslutning knyttet til å sitte i regjering, til å bli et styringstillegg – godt hjulpet av å ha en skokk med utenriksministre på laget og etter å ha lokket urbane lillavelgere tilbake i favnen etter at Senterpartiet forlot regjeringskontorene.
Brudd med internasjonal tendens
Dette er et brudd med en tendens vi har sett i omtrent alle demokratier med noenlunde frie valg der vi har sett at økende inflasjon og dalende kjøpekraft har blitt knallhardt straffet av velgerne både på meningsmålinger og i valg de siste årene.
I valgforskningen kalles dette for «rally around the flag»-effekten – der velgerne samler seg rundt sittende regjeringer når landet rammes av kriser. Vi så det samme med Høyre i den første delen av koronapandemien i 2020, og det samme etter 22. juli i 2011 for Arbeiderpartiet.Etter noen år med vill vekst først for Rødt og senere Fremskrittspartiet slår styringspartiene, eller imperiet om du vil, tilbake.
Kim Arne Hammerstad
Det er altså ikke utenkelig at det er flere faktorer enn bare «Stoltenback» som kan forklare Arbeiderpartiets vekst de siste ukene – det samme har skjedd i Canada der statsminister Justin Trudeaus parti nesten har doblet oppslutningen sin etter at Donald Trump begynte å rasle med tollsabelen mot landet.
«Keine Experimente»
Tendensen på de siste målingene tyder på at Rødt, Venstre, KrF og kanskje til og med Senterpartiet må belage seg på en kamp mot sperregrensen. Krisetider bringer ofte med seg konsensus rundt de store spørsmålene i politikken, og det gir dem færre muligheter til å vise frem særegenhetene sine.
Det er i tillegg logisk at styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet høster en del velgere fremover – i urolige tider føles det trygt å stemme på styringspartiene sammenlignet med fløy- og særinteressepartier. Keine Experimente, som Angela Merkels valgspråk en gang sa.
Med andre ord ligger det til rette for at både Arbeiderpartiet og Høyre kan gjøre gode valg – dersom verdensbildet vi har sett de siste seks ukene blir omtrent det samme de neste seks månedene.
Etter noen år med vill vekst først for Rødt og senere Fremskrittspartiet slår styringspartiene, eller imperiet om du vil, tilbake.
Blir det et EU-valg?
Det store wildcardet for hva som vil skje etter valget, er hva som blir den store valgkampsaken. Utenrikspolitikk, forsvar og opprustning blir naturligvis viktige saker, men når selv Rødt står bak forsvarsforliket på Stortinget blir det vanskelig for partiene å vise seg frem i noe særlig grad med det som den bærende saken i valgkampen.
Vi har et halvår med en totalt uforutsigbar valgkamp foran oss.
Kim Arne Hammerstad
EU og EØS, som allerede putrer på lav varme i etterkant av Senterpartiets regjeringsexit, er en sak som kan tvinge seg frem som en viktig sak – også på grunn av verdenssituasjonen med handelskrig og krigen i Ukraina.
Dersom EU- og EØS-skillelinjen spiller en større rolle i valgkampen, kan det bidra til å minske handlingsrommet partiene har til å lempe på standpunktene i forhandlinger om makt i etterkant av valget.
Det kan åpne for helt nye koalisjoner på Stortinget dersom styringspartiene definerer forholdet til EU som så prekært at de må se vekk fra vanligvis foretrukne samarbeidspartnere som henholdsvis Senterpartiet eller Fremskrittspartiet.
Lillavelgernes våte drøm
Da vil sannsynligvis Venstre, MDG og eventuelt KrF spille viktige roller – gitt at noen av dem kommer over sperregrensen. Da vil makten virkelig ligge i sentrum av norsk politikk, og en kan heller ikke utelukke at lillavelgernes våte drøm – tettere samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre – vil tvinge seg frem.
Det siste er lite sannsynlig, men det har likevel aldri vært større sjanse for at noe slikt kan skje etter et valg enn i år.
Med andre ord: Vi har et halvår med en totalt uforutsigbar valgkamp foran oss.