Sykelønnsdebatten var en politisk maktdemonstrasjon

Debatten om sykelønna er fortsatt like viktig

Jeg tror mange på høyresida i Norge mener velferdsstaten er for dyr. Norge er tross alt et land som bruker mye av fellesskapets midler på å holde folk friske. Jeg er stolt av at arbeiderbevegelsen har kjempet frem retten til full lønn ved sykdom som en grunnleggende sikkerhet for folk flest, selv om det er dyrt. Vinterens debatt om sykelønna er gjenkjennelig, men den er minst like viktig som ved de forrige slagene. 

Jeg er glad LO vant dette slaget om sykelønna.

Gaute Børstad Skjervø
AUF-leder og spaltist

Min første ordentlige jobb var som renholder på Levanger sykehus. Her lærte jeg å vaske gulv, toaletter og enorme mengder korridor. Men viktigere enn det, lærte jeg av dem som et helt arbeidsliv hadde jobba for å holde velferdsstaten gående. De fleste av renholderne på sykehuset i Levanger var kvinner. Mange var godt voksne, og en stor andel av dem hadde jobba i mange år i dette yrket.

Å være renholder er ingen dans på roser. Det er en oppgave som krever at man er nøye, at man vet hva man gjør og som også krever at man tar oppgaver ingen andre tar. Å vaske toaletter på avdelinger for veldig sjuke mennesker fører naturligvis med seg smittefare, men renholderne på Levanger sykehus var nøye og tok fatt på nye sykerom med erfaring og kunnskap. Lønna i jobben var ikke spesielt høy, og i sykehusets korridorer var det flere yrkesgrupper som nok så seg selv som viktigere.

Et helt liv som renholder fører gjerne til stor slitasje på ledd, nakke og skuldre. Å utsette seg for store mengder vaskemiddel, mange basert på sterke kjemikalier, kan gjøre huden sensitiv og kroppen mer utsatt. I min jobb som renholder fikk jeg en voldsom respekt for de som holder Norge gående. Derfor er jeg utrolig glad for at mine gamle kolleger er ansatt i det offentlige, og har avtalefestet rett på sykelønn.

Det gjør saken desto mørkere at deres kolleger i det private, som ofte har lavere lønn og mindre ordna forhold, ikke ville vært forskåna for de samme kuttene. En renholder ansatt i en privat bedrift med tilsvarende slitasje, ville med NHO og høyrekreftenes forslag risikert å måtte betale sjøl når man ble sjuk. Selv om sykdommen skulle skyldes smitte gjennom jobben. 

Gresset er ikke grønnere på andre siden

Jeg er glad LO vant dette slaget om sykelønna. Men jeg syns samtidig det hadde vært på sin plass at partiene på høyresida var ærligere om hva de mener i spørsmålet om lønn til arbeidere under sjukdom.

Fremskrittspartiet har lenge vært tydelige på sitt ønske om å kutte i sykelønnsordningen og innføre karensdager. Dette har vært en kjernesak for partiet og en del av deres overordnede strategi for å redusere det de mener er for store offentlige utgifter. Etter massivt press fra fagbevegelsen og arbeidsfolk har FrP sett seg nødt til å snu. 

For meg viste LO at fagbevegelsen fortsatt er en kampkraft for rettferdighet og mot økte forskjeller.

Gaute Børstad Skjervø
AUF-leder og spaltist

Høyre ivret under åtte år med Erna Solberg for å «anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet». På hennes vakt fant det sted både liberalisering av arbeidsmiljøloven og ideologisk drevet anbudsutsetting.

I Sverige har Høyres søsterparti lyktes med å drive frem kutt i sykelønna, og det har ført til at sykefraværet har gått ned. Men forskninga på konsekvensene har også vist at det ikke har fått flere ut i jobb, og at det heller ikke har gjort folk friskere. Men sjuke folk i lavtlønnsyrker har ikke råd til å holde seg hjemme.

Jeg tror høyresida i Norge mener det samme som sine svenske kolleger. Men de forstår også at veien til gjennomslag er mye lenger i Norge enn hos våre naboer. Det er et godt tegn for fagbevegelsen og deres kamp for å få ned ulikhetene mellom folk.

Det handler om verdighet og solidaritet

Kampen om sykelønna handler ikke bare om økonomi. Den handler om verdighet og solidaritet. En velferdsstat for alle, ikke for de som har råd til den. Arbeiderbevegelsen har kjempet frem retten til full lønn ved sykdom, men kampen er ikke vunnet lenger enn det finnes krefter som er villige til å forsvare den.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik skrev seg inn i historien som en ruvende skikkelse i norsk arbeiderbevegelse da hun rakrygget tok kampen for å forsvare sykelønna, til tross for at hun på Norges største debattprogram sto alene mot representanter fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Følsvik kunne gjøre det nettopp fordi hun visste at hun ikke var alene, hun sto i front for mer enn én million medlemmer.

For meg viste LO at fagbevegelsen fortsatt er en kampkraft for rettferdighet og mot økte forskjeller. De tok en kamp mange mente de aldri ville vinne, og de vant. Skal seieren bli stående, trenger LO nå at det ikke er Sylvi Listhaug og FrP som skal lede landet etter valget.