Trump er inkarnasjonen av de syv dødssyndene

De syv dødssyndene er ikke foreldede, åndelig arvegods fra en svunnen tid. Det er syv laster som lever i beste velgående hos de fleste mennesker, og som vårt syn på etikk og anstendighet nettopp må holde i sjakk.

Derfor er det skjebnesvangert hvis vi gjør laster til dyder og dermed snur opp ned på det vi anser for å være godt, vakkert og sant, og det vi finner forkastelig og galt.

Kanskje bruker vi ikke ordet hovmod så mye i dag. I hvert fall ikke den yngre generasjonen.

Men det ordet betegner, er velkjent for alle. Innbilskhet og selvopptatthet er ikke ukjente fenomener. Til hovmodet hører ikke bare at man gjør seg viktig, men at man i utgangspunktet mener man har grunn til å gjøre seg viktig, fordi man er bedre enn andre og kun kan takke seg selv for å være det. 

Det er aldri bra å gjøre en last til en dyd, men det er skjebnesvangert når lasten det er snakk om, er selve grunnsynden, alle lasters opphav.

Pia Søltoft
Sogneprest i København

Det ligger derfor både egenrådighet og selvforgudelse i hovmodet. Hovmodet dekker enhver form for selvtilfreds oppførsel der man hevder seg på bekostning av andre og samtidig hyller det man har som selvskapt.

Å være hovmodig er å være så selvopptatt at man alltid setter seg selv først og øverst. Man oppfatter seg selv som verdens navle og som sitt eget livs skaper og opprettholder.

Den hovmodige setter seg selv i sentrum og roper derfor i overført betydning hele tiden: «Se på meg!»

Når man er hovmodig, stikker man nesen i været. Derfor er det mange oppadgående metaforer knyttet til hovmod: Man er oppblåst, overlegen, hoven.

Hovmod dekker enhver form for selvtilfreds oppførsel, som selvtilfredshet, selvrettferdighet, selvtilstrekkelighet og andre former for ren egoisme. Hovmodet i ytterste potens er identisk med stormannsgalskap.

For selvfølgelig er det grader av hovmod. Alle vil kunne gjenkjenne sider og grader av hovmodet hos seg selv, og kanskje i mer uttalt grad hos flere nåværende statsledere, både hjemme og ute. Hovmodet inneholder alltid en viss grad av arroganse.

Hvis noe menneske mener at de er overlegne andre i kraft av sitt kjønn, alder, nasjonalitet eller annet, er de hovmodige på vegne av sitt kjønn, alder eller nasjonalitet. Å bruke sin makt er ikke hovmodig. Men å utnytte en gitt maktulikhet til egen fordel er hovmodig.

Det er ikke hovmodig å vite mer og bedre enn andre, men det er hovmodig mot bedre vitende ikke å lytte til andre og tro at man kan gjøre alt selv og ikke vil lære noe nytt.

Når vi i vårt vestlige konkurransesamfunn dyrker stolthet som en dyd, viser det seg i måten vi lever sammen på. 

Vår forgudelse av det enkelte menneskes prestasjon, av personligheten og talentet, gjør at vi forkaster den sosiale rettferdigheten og neglisjerer dyder som raushet og takknemlighet. 

Det er aldri bra å gjøre en last til en dyd, men det er skjebnesvangert når lasten det er snakk om, er selve grunnsynden, alle lasters opphav.

Vi setter anstendigheten til side, og dermed endrer vi selve vår forståelse av menneskeheten og fellesskapet.

Vi ser det for øyeblikket i USA, og vi forferdes av det. Men vi er selv medskyldige og må revurdere vårt eget syn på hva som er verdifullt for et samfunn.

Dessverre ser det ut til at det gamle ordtaket «hovmod står for fall» har passert siste forbruksdato.

Denne kronikken ble først publisert i danske Altinget. Den er oversatt til norsk av Ingrid Skovdahl.