Trump er inkarnasjonen av de syv dødssyndene
Det er ikke vanskelig å se alle de syv dødssyndene gjenspeiles i Trumps virke. Men kanskje er det vi selv i Europa som har skylden for at det har kommet til dette punktet. For vi har dyrket hovmodigheten som en dyd og vraket den sosiale rettferdigheten, skriver sogneprest Pia Søltoft.


Pia Søltoft
Sogneprest, Christians Kirke og Esajas Kirke (København), gründer, Coaching-KierkegaardSiden Donald Trump kom til makten i januar, har vårt syn på etikk og hva det vil si å være et anstendig menneske blitt utfordret.
Weekendavisen hadde en omvendt Stars & Stripes på forsiden 7. mars 2025 som illustrasjon til sjefredaktør Martin Krasniks velskrevne artikkel om reverseringen av godt og ondt, av rett og galt, vi opplever for tiden.
En slik reversering snur etikken på hodet, og anstendigheten blir avløst av dens motsetning, som ikke er lettsindighet, men egoisme og egenrådighet.
Og kanskje er det vi i Europa selv som har skylden for at det har kommet til dette punktet?
På møtet så vi hovmod og makt kjempe mot hovmod og svakhet. Et lite pent syn som vitner om at vi for alvor er i ferd med å forlate anstendigheten.
Pia Søltoft
Sogneprest i København
I lang tid har vi satt det overordentlige, den sterke lederen, den individuelle styrken og evnen til å prestere og stolt hevde seg, over anstendigheten, som omvendt hviler på dyder som ydmykhet, raushet og rettferdighet. Anstendighet har alltid forholdet til medmennesket og fellesskapet i sentrum.
Trumps seier og mobbemetodene han og J.D. Vance for eksempel brukte i møtet med Zelenskyj, kan sees på som en seier som setter lasten over dyden og lar hovmodet trumfe ydmykheten – en ydmykhet som Zelenskyj også forkastet.
På møtet så vi hovmod og makt kjempe mot hovmod og svakhet. Et lite pent syn som vitner om at vi for alvor er i ferd med å forlate anstendigheten, eller det man en gang kalte dydens smale sti.
Dydens smale sti er ikke en from og forskrekkende moralisering. Dydens sti er smal fordi den alltid er en balansegang mellom to motstridende laster. Det var Aristoteles som først beskrev dette i «Den nikomakiske etikk».
Dyden «mot» utgjør for eksempel den smale stien mellom lastene overmot og feighet. Så kan man jo velge hvor på skalaen man vil plassere Trump.
Senere ble tanken om dyder og laster tatt opp igjen av teologen Thomas Aquinas, som er arkitekten bak de syv dødssyndene, hvorav nettopp hovmodet regnes som grunnsynden.
Hovmodet sies derfor å være opphavet til de seks andre dødssyndene, som er grådighet, begjær, misunnelse, fråtsing, vrede og latskap. Til tross for at Trump ser på seg selv som en regent utnevnt av Gud, er det ikke vanskelig å se alle de syv dødssyndene gjenspeiles i hans virke.
Men det er like vanskelig å se bort fra at vi også i Europa har dyrket hovmodet som en dyd og dermed satt anstendighetens motsetning i høysetet, fordi hovmod nettopp utgjør en uhellig allianse mellom egoisme og egenrådighet.
De syv dødssyndene er ikke foreldede, åndelig arvegods fra en svunnen tid. Det er syv laster som lever i beste velgående hos de fleste mennesker, og som vårt syn på etikk og anstendighet nettopp må holde i sjakk.
Derfor er det skjebnesvangert hvis vi gjør laster til dyder og dermed snur opp ned på det vi anser for å være godt, vakkert og sant, og det vi finner forkastelig og galt.
Kanskje bruker vi ikke ordet hovmod så mye i dag. I hvert fall ikke den yngre generasjonen.
Men det ordet betegner, er velkjent for alle. Innbilskhet og selvopptatthet er ikke ukjente fenomener. Til hovmodet hører ikke bare at man gjør seg viktig, men at man i utgangspunktet mener man har grunn til å gjøre seg viktig, fordi man er bedre enn andre og kun kan takke seg selv for å være det.
Det er aldri bra å gjøre en last til en dyd, men det er skjebnesvangert når lasten det er snakk om, er selve grunnsynden, alle lasters opphav.
Pia Søltoft
Sogneprest i København
Det ligger derfor både egenrådighet og selvforgudelse i hovmodet. Hovmodet dekker enhver form for selvtilfreds oppførsel der man hevder seg på bekostning av andre og samtidig hyller det man har som selvskapt.
Å være hovmodig er å være så selvopptatt at man alltid setter seg selv først og øverst. Man oppfatter seg selv som verdens navle og som sitt eget livs skaper og opprettholder.
Den hovmodige setter seg selv i sentrum og roper derfor i overført betydning hele tiden: «Se på meg!»
Når man er hovmodig, stikker man nesen i været. Derfor er det mange oppadgående metaforer knyttet til hovmod: Man er oppblåst, overlegen, hoven.
Hovmod dekker enhver form for selvtilfreds oppførsel, som selvtilfredshet, selvrettferdighet, selvtilstrekkelighet og andre former for ren egoisme. Hovmodet i ytterste potens er identisk med stormannsgalskap.
For selvfølgelig er det grader av hovmod. Alle vil kunne gjenkjenne sider og grader av hovmodet hos seg selv, og kanskje i mer uttalt grad hos flere nåværende statsledere, både hjemme og ute. Hovmodet inneholder alltid en viss grad av arroganse.
Hvis noe menneske mener at de er overlegne andre i kraft av sitt kjønn, alder, nasjonalitet eller annet, er de hovmodige på vegne av sitt kjønn, alder eller nasjonalitet. Å bruke sin makt er ikke hovmodig. Men å utnytte en gitt maktulikhet til egen fordel er hovmodig.
Det er ikke hovmodig å vite mer og bedre enn andre, men det er hovmodig mot bedre vitende ikke å lytte til andre og tro at man kan gjøre alt selv og ikke vil lære noe nytt.
Når vi i vårt vestlige konkurransesamfunn dyrker stolthet som en dyd, viser det seg i måten vi lever sammen på.
Vår forgudelse av det enkelte menneskes prestasjon, av personligheten og talentet, gjør at vi forkaster den sosiale rettferdigheten og neglisjerer dyder som raushet og takknemlighet.
Det er aldri bra å gjøre en last til en dyd, men det er skjebnesvangert når lasten det er snakk om, er selve grunnsynden, alle lasters opphav.
Vi setter anstendigheten til side, og dermed endrer vi selve vår forståelse av menneskeheten og fellesskapet.
Vi ser det for øyeblikket i USA, og vi forferdes av det. Men vi er selv medskyldige og må revurdere vårt eget syn på hva som er verdifullt for et samfunn.
Dessverre ser det ut til at det gamle ordtaket «hovmod står for fall» har passert siste forbruksdato.
Denne kronikken ble først publisert i danske Altinget. Den er oversatt til norsk av Ingrid Skovdahl.
