Ungdom nå til dags er kanskje ikke som du tror

Det er på tide å revurdere oppfatningen av hva som kjennetegner generasjoner.

På Nav-konferansen 20. november «Unge nå til dags!», hadde vi besøk av blant andre professor i offentlig politikk, Bobby Duffy. Han har skrevet boka Generations: Does when you’re born shape who you are? og snakket om hvilke mekanismer som fører til langsiktige endringer i holdninger og atferd: Såkalte «kohorteffekter», som handler om generasjoner, «periodeeffekter», som er opplevelser som påvirker alle – eksempelvis koronapandemien, og «livssyklusendringer, for eksempel å flytte hjemmefra, få barn, eller eldes.

Vi var flere som ble overrasket over hvor mye som har å gjøre med andre forhold enn generasjonen vi tilhører.

Generasjonene som fremdeles lever i dag, deles vanligvis opp i fem grupper: De som er født før krigen, Babyboomere, Generasjon X, Millenniumsgenerasjonen, og Generasjon Z, som er de yngste.

I Duffys generasjonsinndeling tilhører jeg siste årskull av babyboomerne, 1965. I andre tilhører jeg Generasjon X, som jeg føler meg mer hjemme i. De færreste av oss liker å bli plassert i en bås, og det føles rart å bli tillagt samme meningene som de som er 20 år eldre enn meg. Særlig fordi de blir beskrevet som egoister som har stjålet yngre generasjoners fremtid.

Milenniumgenerasjonen er født mellom 1980 og 1995 og er angivelig selvopptatte og bruker så mye på avokadotoast at de ikke har råd til å kjøpe bolig.

Sannheten er at unge mennesker flytter hjemmefra senere fordi de tjener mindre enn foreldrene gjorde på samme alder, og fordi boliger har blitt langt dyrere.

Og det er en myte at folk i 20-årene er ustadige jobbhoppere. Det stemmer at unge har en tendens til å bytte jobb oftere enn foreldrene sine, men slik har det vært siden 1980-tallet. Og Milenniumgenerasjonen bytter langt sjeldnere jobb enn det generasjon X gjorde på samme alder. Rett og slett fordi sikre, faste jobber er sjeldnere enn før.

Riktignok er det klare forskjeller mellom unge og eldre når det gjelder holdninger til for eksempel rase, immigrasjon, likestilling, og seksualitet, men Duffy påpeker at det alltid har vært slik at unge er mer åpne for endringer enn eldre.

Duffy mener generasjonsstereotypiene fyrer oppunder falske generasjonskamper som står i veien for viktige trender i samfunnet og som særlig handler om økonomi og fordeling av goder. Det har vært en ekstrem økning i privat formue blant babyboomere, som nå eier mer enn halvparten av all privat formue i Storbritannia.  Noe av det kan forklares ved at vi bygger opp formue etter hvert som vi blir eldre, men gapet er større enn noen gang, og det er et mønster som gjelder mange land.

I en artikkel avisen The Guardian, skriver Duffy at når vi klassifiseres i grupper basert på når vi ble født, blir oppmerksomheten vår rettet mot de antatte konfliktene mellom generasjonene.

Og dagens mediesamfunn forsterker konfliktene. Konflikt er klikkbart. Duffy viser til et utilsiktet eksempel han bidro til gjennom en undersøkelse for et par år siden. Den skulle avdekke hvordan ulike generasjoner i Storbritannia så på hverandre. Ett spørsmål gjaldt en uttalelse fra et intervju med en kvinnelig TV-personlighet som mente at unge mennesker ikke hadde råd til sine egne hjem fordi de brukte for mye på Netflix, treningsabonnement, fancy kaffe og utenlandsferier. Foruroligende nok, skriver han, var halvparten enig – og enda mer foruroligende: Generasjon Z var like enig som eldre generasjoner(!)

Det yngste ungdomskullet bebreider altså seg selv, mens de viktige årsakene til at de ikke får kjøpt bolig handler om den dramatiske økningen i boligpriser, stagnerende lønninger og dyrere leieboliger.

Men den viktigste lærdommen for Duffy når det gjaldt undersøkelsen, var ikke resultatene, men hvordan de ble presentert.  Overskriftene var av typen "Boomerne skylder på Netflix og takeaway for unge som ikke eier sin egen bolig" – til tross for at boomerne ikke skilte seg ut fra de andre.

Klikkvennlige oppslag er vi vant til i Nav. Når det gjelder unge voksne, er det mye fokusering på utenforskap, ufullført videregående skole, og psykiske helseplager. Det er viktig at vi har oppmerksomhet på disse problemene, men vi skal ikke trekke slutninger og tillegge dem egenskaper i kraft av generasjonen de tilhører.

På Nav-konferansen understreket vår egen statistikksjef Ulf Andersen og prognosesjefen vår, Ole Christian Lien, alvoret i at 111.000 unge står utenfor jobb og utdanning. Det er en samfunnsutfordring det haster å gjøre noe med. Når unge mennesker ikke starter på eller fullfører en utdanning, er det et tap for hver enkelt av dem det gjelder, men også for samfunnet.

Men de trakk også fram tall vi sjelden leser om i avisen. Vi er på topp i Norden når det gjelder fullført høyere utdanning i alderen 25-34 år, vi har vesentlig høyere sysselsettingsrate blant 15-24-åringer sammenlignet med de fleste OECD-land, utenforskapet fra arbeidsliv og utdanning har sunket de siste årene, det har også andelen unge med psykiske helseplager. Og SSBs livskvalitetsundersøkelse viser at tilfredsheten blant de unge har økt.

Faren med å definere generasjoner med spesielle egenskaper, er at vi blir mer fordomsfulle enn vi allerede er. Og – som vi så i artikkelen til Duffy – kan det bidra til å skape et dårligere selvbilde blant unge, og dermed gjøre vondt til verre. Likhetene mellom oss mennesker er som regel flere enn det som skiller oss.