Vi innfrir ikke godt nok når det gjelder å ivareta barns rettigheter

Krisen i barnevernet 

Barneombudet er også svært bekymret over en trend vi har sett de siste årene der: antall varsler til barnevernet har gått ned, hjelpetiltak i hjemmet har gått ned, omsorgsovertakelser har gått ned og adopsjoner har gått ned. Samtidig har barnevernet vært i en situasjon der de ikke er i stand til å gi barn det tilbudet de trenger. 

Det er en krise i vernet om noen av de mest utsatte barna vi har i Norge.

Mina Gerhardsen
Barneombud

Det er noen tegn på at trendene er i ferd med å snu og det skjer viktige satsinger innenfor det statlige barnevernet. Men når 250 barn venter på fosterhjem og det ikke finnes nok institusjoner til å ta seg av barn med behov for omsorg utenfor hjemmet, må vi erkjenne at det er en krise i vernet om noen av de mest utsatte barna vi har i Norge. 

Store lokale forskjeller 

Barn lever sitt liv i kommunene, og det er i hovedsak der barns rettigheter skal oppfylles. Norge har 357 kommuner, halvparten av disse har under 5000 innbyggere. Kommunene har fått ansvar for flere og flere komplekse oppgaver. Det gjør at barns rettigheter kan bli utfordret av manglende kapasitet og svak kommuneøkonomi. Kommunenes evne til å levere likeverdige tjenester varierer allerede altfor mye. Dette viser seg for eksempel ved utilstrekkelige tilbud om lavterskel psykisk helsehjelp, hjelp til barn utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep, individuell tilrettelegging i barnehage og skole og tilbud til barn med funksjonsnedsettelser og unge i rus og kriminalitet. For barn med behov for noe ekstra, kan hjemkommunen være avgjørende for om de får den hjelpen de trenger. FNs barnekomite har gjentatte ganger påpekt at Norge må sikre at barn rundt om i landet har likeverdige tilbud, uten at dette er blitt bedre. 

Med flere eldre og kamp om ressursene, frykter vi et økt press på tjenestene til barn og unge. 

Mina Gerhardsen
Barneombud

I tillegg ser vi at barn i Norge har få muligheter til å klage dersom de opplever seg urettferdig behandlet. Det kan være fordi barn ikke har rett til å klage, eller at klagesystemet er så lite barnevennlig at det i praksis ikke er tilgjengelig for barn. Det er kritikkverdig at Norge ikke har innført tilleggsprotokollen til FN som gir barn mulighet til å klage på rettighetsbrudd til FNs barnekomite. Målet er ikke at mange klager skal behandles av FN, men at det vil føre til at statene forbedrer sine nasjonale klagemuligheter for barn. I dag er det en stor skjevhet i klagemuligheter for voksne og for barn. Slik skal det ikke være. 

Med flere eldre og kamp om ressursene, frykter vi et økt press på tjenestene til barn og unge. Allerede er det hard kamp om budsjettene i mange kommuner. I dag venter for mange kommuner til problemene har blitt for store. Som samfunn trenger vi å endre oppmerksomheten fra brannslokking og plastring til tidlig innsats og forebygging. Det vil være samfunnsøkonomisk nyttig, men først og fremst vil det redusere menneskelige kostnader og bidra til at flere barn får en bedre barndom.

Johan Castberg sin visjon var at barn skulle få samme muligheter, uavhengig av foreldrenes situasjon. Det målet må vi ta med oss videre i arbeidet for barns rettigheter i 2025. Det holder ikke med god vilje, det trengs også evne og handlekraft.