Vår fremtid i Europa er høyst usikker

Det handler også om å yte

Det er flere grunner til at dette ikke er en spesielt intelligent strategi. Fremfor alt fortsetter Russland på det fjerde året å føre en folkerettsstridig krig i vårt nabolag, og med en brutalitet uten sidestykke siden andre verdenskrig. Likevel opprettholder president Trump sin utilslørte beundring for Putin og underminerer Ukrainas forsvarskrig med sine bisarre «fredsinitiativer». For å sikre Ukrainas overlevelse som selvstendig, demokratisk stat, hviler det derfor et tungt ansvar på Europa for å stå samlet om å yte Ukraina politisk, finansiell og militær støtte så lenge det kreves. 

Det er verdt å minne om at samarbeid mellom nasjonene var et grunnprinsipp for gjenoppbyggingen av det moderne Europa etter den annen verdenskrig.

Erik Breidlid
Tidl. forsvarspolitisk råd i Nato

EUs betydelige finansielle, politiske og militære støtte har i tre og et halvt år utgjort en uvurderlig faktor i Ukrainas forsvar mot en overmektig og hensynsløs fiende. Således hadde EU i august 2025 bidratt med over 23 milliarder euro (over 250 milliarder kroner) i direkte assistanse til landet. EU har også avsatt en finansieringspakke på opptil 50 milliarder euro (550 milliarder kroner) for perioden 2023–2027. I tillegg har medlemsstatene bevilget nær 60 milliarder euro (720 milliarder kroner) for materiell og militær trening. EU spiller også en sentral rolle i den såkalte «Coalition of the Willing» – en løst sammenknyttet koalisjon med et 30-tall vestlige land, de fleste EU- og Nato-medlemmer.

Europeisk samarbeid handler således ikke bare om å motta, men også å yte. Vårt forhold til EU kan derfor ikke utelukkende dreie seg om hva Norge kan tjene på et medlemskap – som er det normale fokus i vår Europa-debatt – men også hva Norge kan bidra med. Det er ikke umulig at en slik tilnærming kan avskrekke velgere som ikke ønsker noe toveis samarbeid med våre europeiske naboland. Det er derfor verdt å minne om at samarbeid mellom nasjonene var et grunnprinsipp for gjenoppbyggingen av det moderne Europa som ble lagt etter den annen verdenskrig.

Norge har stor strategisk betydning

Det er her på sin plass å minne om skampletten i europeisk historie som ble våre naboer i Baltikum til del etter den andre verdenskrig. Estland, Latvia og Litauen ble mot slutten av krigen annektert av Sovjetunionen som sovjetrepublikker og «russifisert» som ledd i en utslettelse av landenes identitet og etnisitet. Disse overgrepene ble i stor grad neglisjert og glemt i Vest-Europa, også i Norge. Putin har imidlertid ikke gjort noe forsøk på å skjule sin intensjon om å gjenerobre disse landene. 

Vi kan influere på utviklingen av Europas fremtid hvis vi ønsker det, ikke minst i samarbeid med våre nordiske naboer.

Erik Breidlid
Tidl. forsvarspolitisk råd i Nato

For å motarbeide en ny skamplett på europeisk historie er det også viktig at Trumps holdning til Ukraina og det øvrige Europa, og EU i særdeleshet, avvises og bekjempes. Hyldest til høyreekstreme europeiske politiske partier som «Alternative für Deutschland» fra øverste ledelse i USAs administrasjon gir en høyst reell påminnelse om at trusselen mot Europa også har innenrikspolitiske aspekter. Det må i denne sammenheng imidlertid heller ikke forglemmes at Kina, verdens største diktatur, støtter Putin politisk, økonomisk og militært, og arbeider målbevisst for å utvide kinesisk innflytelse i Europa.

Norge er et lite land, men ikke uten ressurser, og kan derfor influere på utviklingen av Europas fremtid hvis vi ønsker det, ikke minst i samarbeid med våre nordiske naboer. Norge lyktes ikke i 1940 å gjemme seg bort fra en farlig verden, og vil heller ikke kunne gjøre det i dag. Tvert imot har Norge nå en langt større strategisk betydning som spesielt skyldes våre arktiske nærområder.

Uforutsigbart for Nato

Nato går på sin side en uforutsigbar fremtid i møte. En hovedfaktor er i denne sammenheng dreiningen av USAs strategiske fokus mot Øst-Asia og det vestlige Stillehav, den såkalte «Indo-Pacific»-regionen. Denne utviklingen er ikke av ny dato, og har nær sammenheng med Kinas militære opprustning og landets aggressive adferd overfor sine naboland i Sydkinahavet. I tillegg utgjør Nord-Koreas utvikling av langtrekkende kjernevåpen og leveringsmidler for disse en betydelig trussel langt utenfor sine nærområder. De europeiske Nato-medlemmene og Canada har reagert for svakt og for sent på denne utviklingen, og således kommet på etterskudd i ivaretagelsen av egen sikkerhet.

Et av president Trumps mål er at USA i fremtiden skal «betale mindre» for Nato, og USA har allerede stanset sine bidrag til alliansens fellesbudsjett. På den annen side har Washington ennå ikke konkretisert planer for ytterligere nedtrekk av de amerikanske styrkene i Europa, og det er ikke gitt signaler om svekkelse av USAs strategiske avskrekking. Likevel må de europeiske allierte være forberedt på å bære et langt større ansvar for vår fremtidige fred og frihet, også etter Trump. 

Vet vi alltid best?

Norge har bare i beskjeden grad tatt del i utviklingen av det mellomfolkelige og politiske samarbeid som har funnet sted i mesteparten av det øvrige Europa i det siste halve århundre. I stedet videreutvikler vi vår nasjonale identitet – og isolasjon. Denne mentaliteten bør endres. I likhet med våre nordiske naboland bør vi slutte å snakke om Nato eller EU. USAs reduserte forpliktelser i Europa er ikke et fremtidsperspektiv, men en realitet. Det er derfor heller ikke spørsmål om hvorvidt det europeiske forsvarssamarbeidet bør styrkes, men hvordan. For Norge er spørsmålet om vi skal delta i dette samarbeidet eller stå utenfor. 

I Norge eksisterer det fortsatt en dyp mistro til – eller endog frykt for – et forpliktende politisk samarbeid med det øvrige Europa.

Erik Breidlid
Tidl. forsvarspolitisk råd i Nato

Det er i denne sammenheng også viktig å innse at EU er i konstant utvikling. Selv om Norge kan respondere på, og tilpasse seg endringer i Europa som påvirker oss, involveres vi altså ikke i beslutninger utover de som angår Efta og EØS. Følgelig utformer EU kontinuerlig det europeiske politiske landskap uten vår stemme. Derved fjerner vi oss også gradvis fra de fleste øvrige land i våre egen verdensdel. Ønsker vi egentlig dette? Vet vi alltid best?

Til slutt kan det konkluderes med at det i Norge fortsatt eksisterer en dyp mistro til – eller endog frykt for – et forpliktende politisk samarbeid med det øvrige Europa. Denne mistroen dyrkes primært av fløypartiene og Senterpartiet. Men isolasjonismen støttes også indirekte av et passivt politisk sentrum som ikke har mot og vilje til å sette spørsmålet om medlemskap på den politiske agenda. Samtidig er interessen for utviklingen i Europa beskjeden i vårt land.

Derfor er det kanskje betimelig å stille spørsmål om Norge egentlig har noe å tilføre EU, eller om det tross alt vil være bedre for Europa om vårt land videreutviklet sin isolasjon utenfor det europeiske fellesskap?