Digitalisering truer personvernet

Setter personvernet under press

Fra fødsels- til dødsmelding registreres norske borgere i utallige registre, og vårt livsløp dokumenteres fra fosterstadiet på helsestasjonen, videre i barnehagen, skolen, helsetjenesten, arbeidslivet og NAV. Vi gir fra oss informasjon til staten som nødvendig ledd i å motta diverse tjenester og velferdsgoder. Opprinnelig har informasjonen vært organisert som små «øyer» i offentlig sektor og kun vært brukt til det formålet som den ble samlet inn for. Men endringer har skjedd. I vår digitaliseringsiver har vi tilpasset oss en ny måte å forholde oss til data på: Den har ofte stor verdi utenfor det opprinnelige formålet. Alle offentlige data anses mer og mer som et statlig felleseie. 

Alle offentlige data anses mer og mer som et statlig felleseie.

Line Coll og Jan Henrik Mjønes Nielsen
Datatilsynet

Lisa Reutter, som er ekspert på datadrevet offentlig sektor, satte ord på det optimistiske forholdet vårt til offentlige data i en episode av Datatilsynets podkast:

«Vi holder data atskilt slik at opplysninger samlet inn i én kontekst ikke skal ha noe å si i en annen. Men ideen om data som en muliggjørende teknologi, bidrar til å flytte grensene for hva vi aksepterer og synes er greit».

Sammenstilling av data skaper uklarheter

På Altinget har det i den siste tiden pågått en debatt om de såkalte individdataregistrene. De forslåtte registrene skal samle mye informasjon om barn i skole og barnehage – som fravær, prøveresultater, spesialundervisning, språkopplæring, foreldrenes bakgrunn og økonomisk situasjon. Disse opplysningene skal igjen kobles med data om foreldre og barnets videre liv, som utdanning, jobb, inntekt og helse, samt foreldrenes livsløp. Forskningen på registrene skal benyttes som kunnskapsgrunnlag for å skape en bedre skole. Datatilsynet har advart mot at store og sammenkoblede registre innebærer en endret maktbalanse mellom myndighetene og enkeltindividet, noe som kan påvirke tilliten til statlige myndigheter negativt. 

Datatilsynet har advart mot at store og sammenkoblede registre innebærer en endret maktbalanse mellom myndighetene og enkeltindividet

Line Coll og Jan Henrik Mjønes Nielsen
Datatilsynet

Forbudet vårt mot Statistisk sentralbyrå (SSB) sin planlagte innsamling av data fra den norske befolkningens dagligvarekjøp i 2023 var et eksempel på det samme. Ideen om å koble bongdata opp mot sosioøkonomiske data slik som husholdningstype, inntekt og utdanningsnivå, var noe vi mente var et uforholdsmessig inngrep i norske borgeres privatliv.

Dette kommer i tillegg til utvidelsene av justismyndighetenes overvåking av borgerne de siste årene, med blant annet lagring av IP-adresser, passasjeropplysninger, Etterretningstjenestens overvåking av internettrafikk og senest PSTs hjemler til å overvåke åpne kilder. Når store deler av kommunikasjonen og kunnskapsinnhentingen vår skjer på digitale plattformer, vil summen av data som samles inn av offentlige og private aktører medføre et stort overvåkingspotensial. Ekstra bekymringsfullt er det når etterretningstjenester kjøper metadata fra apper på det uregulerte markedet, og når Kripos vil bruke private slektsdatabaser i etterforskning.

Alt dette bidrar til å skape uklarhet som forsterker de negative effektene av overvåking, og kan svekke personvernet ved at det legges press på å utforme tjenester med svakere beskyttelse. Alt dette ble på dramatisk vis satt på spissen i debatten og snuoperasjonen knyttet til sivilbeskyttelsesloven. En situasjon hvor personvernlovgivningen settes til side kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet. Det å innføre økte kontrolltiltak på for eksempel internett eller ansiktsgjenkjenning i det offentlige rom vil innebære en svekkelse av sivilsamfunnet. Kontrollmekanismer blir også satt under press i krisesituasjoner. Det er ingen tvil om at Datatilsynet opplevde det svært krevende å si nei til Smittestopp-appen under Covid. 

Overvåkingspotensialet i en gjennomdigitalisert stat

At hvert enkelt tiltak kan aksepteres som et nødvendig inngrep i personvernet, kan isolert sett fremstå tilforlatelig. Advokatforeningen har i en kronikk påpekt dilemmaet under overskriften «Jeg vil svekke rettsstaten – gi meg en hjemmel!». Det at nye tiltak hjemles, begrenser ikke nødvendigvis skadevirkningene av selve inngrepet. Mulighetene og hjemlene for sammenkobling av ulike offentlige registre eller private datasett gjør uforutsigbarheten for den enkelte desto større. 

Det er viktig at politikerne er bevisst det enorme overvåkingspotensialet som ligger i en heldigital og gjennomregistrert stat.

Line Coll og Jan Henrik Mjønes Nielsen
Datatilsynet

Det er godt dokumentert at økt overvåkingstrykk påvirker vår ytre frihet, hvordan vi lever, kommuniserer og bruker tjenester. Enda mer bekymringsfullt er at den også truer vår indre frihet – mange begynner å føle seg overvåket hele tiden. Det er ikke uten grunn at den nye KI-forordningen forbyr bruk av kunstig intelligens som manipulerer folk til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort.

Datatilsynet vil advare mot et samfunn hvor all offentlig informasjon og private data samles og gjøres tilgjengelig for nye formål og bruksområder. Et demokrati kjennetegnes ved at det er borgerne som kontrollerer staten, ikke motsatt. Norge, Sverige og Danmark ligger fortsatt på topp på internasjonale demokratiindekser, men vi kan ikke ta slike målinger for gitt. Det fremstår som et paradoks at suksessen til de skandinaviske velferdsstatene – å bruke store mengder data til å levere gode velferdstjenester – kan gjøre oss ekstra sårbare.

Det kan være fristende å se til våre naboland når vi utformer politikk som skal løse fremtidens utfordringer. Men uansett om målet er velferd, forskning eller sikkerhet, er det viktig at politikerne er bevisst det enorme overvåkingspotensialet som ligger i en heldigital og gjennomregistrert stat.