Digitaliseringens stille kupp

Selskapene vet de er skadelige

Det finnes allerede nok varsellamper. Siden 1990-tallet har alle de store teknologiselskapene – fra Microsoft til Google og Meta – blitt dømt i ulike land for brudd på konkurranselovgivning og misbruk av markedsmakt. Interne lekkasjer fra Meta viser at selskapet har kjent til at Instagram skader tenåringers psykiske helse. Facebook har senere innrømmet at de ikke gjorde nok for å stanse hatpropaganda mot rohingya-minoriteten i Myanmar. Og listen er uendelig.

Dette er ikke tilfeldige feil. Det er systemiske utslag av en farlig forretningsmodell.

Dette er ikke tilfeldige feil. Det er systemiske utslag av en farlig forretningsmodell.

Våre digitale liv utvinnes som ressurs

Kontroll over vår adferd er en sentral del av denne modellen. Selskapene tjener på vår oppmerksomhet og avhengighet. Våre digitale liv utvinnes som ressurs. I Norge, i gjennomsnitt, settes data fra én enkelt internettbruker på anbud over 300 ganger hver dag i sanntid i annonsemarkedet. Det er på denne måten at de mest vellykkede tekmogulene har blitt verdens rikeste menn, som nå avvikler bistand og kutter offentlige tjenester, og støtter autoritære politiske prosjekter flere steder i verden. Det digitale markedet er et økosystem som må reguleres, ikke bevares slik det er nå.

I Norge, i gjennomsnitt, settes data fra én enkelt internettbruker på anbud over 300 ganger hver dag i sanntid i annonsemarkedet.

Denne forretningsmodellen kunne vokse fram pga. troen på at disse selskapene kunne regulere seg selv. Denne troen spredte seg fort mens disse selskapene ble en av verdens mektigste lobbygrupper. De har lykkes med å overbevise myndigheter og folk flest om at mer teknologi, mer kunstig intelligens, mer automatisering, er svaret på problemene teknologien selv har skapt. Virkeligheten motsier det, men dette drøftes ikke i Norges digitaliseringsstrategi.

Modellen gjør at selskapene profitterer på oss. Selskapene samler inn enorme mengder data om hvordan vi tenker, føler og handler – og bruker dette til å forutsi og påvirke atferden vår. Dette er grunnlaget for deres inntekter, enten i form av målrettet annonsering, som hos Meta og Google, eller via skytjenester som både privat og offentlig sektor er avhengige av – som hos Microsoft og Amazon.

Selskapene tjener på vår oppmerksomhet og avhengighet. Våre digitale liv utvinnes som ressurs.

Vår data er deres inntekts- og maktkilde

De nyeste utviklingene peker mot enda mer inngripende former for datainnhenting. Sensorer i spillkontrollere, hodetelefoner og andre hverdagslige enheter vil måle og tolke hjerneaktivitet og følelsesmessige reaksjoner. Det åpner for muligheten til å utvinne biologisk informasjon – ikke bare hvor vi er og hva vi gjør, men hvordan vi føler og tenker.

Denne typen teknologi brukes allerede i nisjemarked, som meditasjon og nevrofeedback, og utviklingen går raskt. Vi er overvåket, vi blir avhengige, vi blir manipulert og vår data privatisert av teknologigantene fordi det er deres hoved inntekt- og makts kilde.

Digitaliseringen skjer på tek-gigantenes premisser

I Norge skjer digitaliseringen i stadig raskere tempo, men under markedets premisser – uten at vi løfter blikket for å diskutere hva slags digitalt samfunn vi faktisk er i ferd med å bygge. Mens digitaliseringsministeren sikter mot at vi skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030, er utviklingen i våre naboland påfallende annerledes. I Danmark har digitaliseringsdepartementet besluttet å fase ut Microsoft som sentral leverandør, med begrunnelse i avhengighet og demokratisk kontroll. I skrivende stund leser jeg at ministeren Karianne Tung begynner å høre på sin danske kollega og innser at nå er det alvor.

Denne debatten handler om hvem som styrer utviklingen og hvilke verdier som legges til grunn: markedet eller felleskapet.

Målene for norsk digitaliseringspolitikk – effektivisering, produktivitet og brukervennlighet – er hentet rett ut av forvaltningens moderniseringsbølge fra 1970-tallet. I møte med en ny virkelighet preget av monopoler, overvåking og økende sosial kontroll, framstår denne målsetningen både utdatert og naiv. Teknologi er ikke synonymt med fremgang. Det finnes ingen automatikk i at digitalisering gir samfunnsnytte – algoritmer er ikke nøytrale, de er designet med profitt som mål.

Denne debatten handler om hvem som styrer utviklingen og hvilke verdier som legges til grunn: markedet eller felleskapet.

Trengs en demokratisk digitalisering

Derfor er det problematisk når digitaliseringsministeren fremstår mer som markedets representant enn som en demokratisk garantist. I stedet for å ta et kritisk ståsted som anerkjenner digital markedets virkelighet og arbeide for en sterkere regulering av den digitale sektoren – som sikrer våre rettigheter, setter innovasjon foran monopol og ivaretar samfunnets interesser – overlates politikken til de globale teknologigigantene. Resultatet er en markedsstyrt digitalisering som bygger videre på dagens problematiske forretningsmodell.

Det digitale samfunnet vi utvikler nå, vil prege Norge i generasjoner. Derfor er det avgjørende at vi ikke reduserer digitalisering til et teknisk spørsmål om effektivisering og teknologianskaffelser.

Det vi trenger, er en demokratisk digitalisering. En politikk som setter klare grenser for hvordan teknologien skal brukes. Dette innebærer blant annet å forby kommersiell overvåking, se på data som en fellesressurs, sikre innsyn i algoritmer og digital infrastruktur, stille krav om interoperabilitet og jobbe målrettet for digital suverenitet.

Næringslivet får forrang i digitaliseringspolitikken

Men digitaliseringspolitikken mangler samtidig bred demokratisk forankring. Gjennomgang av råd, utvalg og arbeidsgrupper som former Norges digitaliseringspolitikk, viser en overvekt av næringslivsaktører – mens fagforeninger, sivilsamfunn og brukerorganisasjoner ofte er fraværende.

Det er hele samfunnet som skal digitaliseres, men kun kommersielle aktører inviteres inn.

Departementet mangler både dialogstrategi og støtteordninger for å sikre et mangfold av perspektiver. Når den politiske samtalen om digitalisering utelukker stemmer utenfor teknologiselskapene, står vi overfor et alvorlig demokratisk problem.

Det er trist, men vi må innrømme at i det demokratiske Norges er digitaliseringspolitikk sterkt preget av den farlige dominerende maktubalanse i det digitale markedet. Det digitale samfunnet vi utvikler nå, vil prege Norge i generasjoner. Derfor er det avgjørende at vi ikke reduserer digitalisering til et teknisk spørsmål om effektivisering og teknologianskaffelser.

Det handler om makt, rettigheter og samfunnets fremtid. Og det krever en ny demokratisk og modigere politisk kurs.