Hva gjør EU med en av vår tids største katastrofer?

Gaza by skal angripes, og hele området okkuperes. Over to hundre mennesker er døde av underernæring. Stadig flere journalister blir drept i det Reportere uten Grenser kaller målrettede angrep. Når jeg skriver dette kommer meldingen om at den kjente reporteren Anas al-Sharif og fire andre journalister fra Al-Jazeera nettopp har blitt drept av israelske styrker.

Etter snart to år med israelsk krigføring mot Gaza og stadig nye overgrep på Vestbredden er mørket i ferd med å bli totalt. Stadig flere juridiske ekspert og humanitære stemmer omtaler det som skjer i Gaza som etnisk rensing og folkemord.

Verdenssamfunnet har en sterk rettslig og moralsk forpliktelse til å forhindre denne verste forbrytelsen i folkeretten. I Norge har debatten rast om sparepengene våre i oljefondet som er investert i israelske selskaper. Hva skjer i EU?

Ingen felles fordømmelse

Den 9. August gikk en rekke utenriksministre sammen om en felles, sterk avvisning av Israels nye plan om å okkupere Gaza by. Blant utenriksministrene var i tillegg til vår egen Espen Barth Eide en rekke EU-medlemslands utenriksministre, og EUs høyrepresentanter for henholdsvis utenriks og for sikkerhet. Men dette var altså ikke en felles EU-uttalelse som sådan.

Terese Ribera fra det spanske sosialistpartiet er visepresident i EU-kommisjonen. Spanjolene har vært blant de tydeligste i sin kritikk av Israel den siste tiden. Hun forteller i et Politico-intervju 7. august om debatten som foregår i EU. Hun tar folkemord-ordet i sin munn, og spør om ikke det vi ser på Gazastripen ligner på denne forbrytelsen. Ribera går mye lengre enn offisielle EU-uttalelser ellers, og etterlyser handling. For selv om Tyskland har stanset eksport av våpen som kan brukes i Gaza og Frankrike har varslet anerkjennelse av Palestina som stat, så er det ikke mye EU har bestemt seg for å gjøre med sin Israel-politikk.

Tomme trusler fra EU

Israelsk krigføring blir ikke fordømt av et samlet EU, og det gjennomføres ingen straffetiltak eller sanksjoner av betydning mot Israel. Tvert imot lever EU og Israels samarbeidsavtale i beste velgående. I år 2000 trådte EU-Israel Association Agreement i kraft, som blant annet inkluderer en frihandelsavtale slik at europeiske og israelske varer og tjenester kan flyte så fritt som mulig.

Israel kan stole på at EU ikke klarer å bestemme seg for noe kraftfullt i møte med pågående folkerettsbrudd

Freddy André Øvstegård
Stortingsrepresentant (SV)

EU har også et forskningssamarbeid med Israel, slik at israelske aktører kan hente EU-midler til sin teknologiutvikling. Forslag har kommet om å delvis utelate Israel fra dette europeiske forskningssamarbeidet, men slike initiativ er stanset.

Ribera forteller nemlig om at en rekke medlemsland går imot selv et minste straffetiltak, og slik blokkerer for det som virkelig vil bety noe. Dermed har truslene om at EU faktisk vil foreta seg noe mot Israel hittil vist seg å være tomme. Israel kan stole på at EU ikke klarer å bestemme seg for noe kraftfullt i møte med pågående folkerettsbrudd.

Samarbeidet lever videre

På samme måte blir språk som er tydelig mot Israel dempet. Leser du om den såkalte «Midtøsten-krisen» på EU-kommisjonens hjemmeside er fordømmelsene av Hamas så tydelige som det bør være, mens det benyttes blomsterspråk om Israel.

En kjapp nesten-vitenskapelig komparativ analyse av språket og tiltakene som listes opp for Ukraina (som heldigvis er svært positivt) viser den himmelropende forskjellen i hvordan EU agerer mot folkerettsbrudd begått av Russland på en side og Israel på den andre. Jeg sier ikke at de to sakene er like, men tydelige fordømmelser og tiltak mot alvorlige folkerettsbrudd må forventes uansett hvem som står bak og konteksten ellers. EU har vært en avgjørende aktør for et kraftig internasjonalt sanksjonsregime mot Putin, men Israel får fortsette noenlunde som før.

Norge er langt tydeligere mot Israel i offisielle uttalelser og kommentarer enn hva EU er

Freddy André Øvstegård
Stortingsrepresentant (SV)

EU-Israel samarbeidet lever altså videre. Dette legger også begrensninger for hva enkeltland kan gjøre selv eller i grupper med andre land. Med frihandelsavtalen, EUs autoritet på alle handelsspørsmål og den felles utenrikspolitikken vil ikke enkeltstater kunne sammen om økonomiske sanksjoner av betydning. Å si opp avtalen eller å gjøre andre tiltak må skje på EU-nivå, og det krever enten enstemmighet eller store flertall.

En uavhengig stemme

Vi er mange som mener at Norge må gjøre langt mer. Særlig er oljefondets investeringer endelig kommet i søkelyset for alvor. Likevel viser denne saken forskjellen på EU-blokken og mulighetene som ligger i være en uavhengig stemme globalt.

Her hjemme har SV i forhandlingene med Ap og Sp om revidert statsbudsjett blitt enige om å forby norsk handel med okkupasjonsmakten, og Norge er langt tydeligere mot Israel i offisielle uttalelser og kommentarer enn hva EU er. Gjennom sunn offentlig debatt har norske politikere respondert på både press fra folk og nyhetene fra Gaza, og stadig skjerpet inn politikken mot Israel, selv om mye gjenstår.

Hvis ikke EU klarer å stable beina riktig, blir det bare viktigere at Norge gjør det

Freddy André Øvstegård
Stortingsrepresentant (SV)

Vise at vesten kan gjøre mer

I EU derimot virker politikken å være låst i et system som vanskelig lar seg påvirke. Når ikke engang det vi ser skje på Gaza nå er nok, er det vanskelig å forestille seg hva som skal til. Gaza-saken er derfor i ferd med å bli eksempel på hva en stat kan bidra med i de store krisene, på innsiden og på utsiden av EU. Et eksempel på hvor delt EU er, og hvor vanskelig det er å bruke EU som arena for å ta tak i store utfordringer.

Hvis ikke EU klarer å stable beina riktig, blir det bare viktigere at Norge gjør det og dermed kan vise europeiske venner at vestlige land faktisk kan gjøre mer. Det har Norge en god tradisjon for å gjøre.