Hvorfor skal USA redde Europa, når Europa ikke vil redde seg selv?

Tråkket på usedvanlig ømme tær

Visepresident Vance sin tale i München brakte imidlertid en helt ny dimensjon til ideen om kollektiv beskyttelse. 

Vance påpekte at de verdiene man hevder vi kollektivt skal beskytte, ikke lenger er like åpenbare. Han viste til at en økende andel av Europas befolkning har bakgrunn fra land hvor støtten til liberale verdier ofte er begrenset. Hans påstand var derfor at Europas største trussel ikke kommer fra Russland eller Kina, men innenfra. Ifølge Vance har Europa har gjennom mange år invitert inn en rekke trojanske hester som har sin lojalitet forankret andre steder enn i det demokratiske Europa. 

Vi må tilby noe USA trenger, og da er vi i en suveren posisjon.

Christian Tybring-Gjedde
Stortingsrepresentant (uavhengig)

Vance sitt budskap falt ikke i god jord i en forsamling bestående av ledere fra partier som vekselvis har styrt Europa siden slutten av 2. verdenskrig, og hvor innvandringspolitikken er blitt utformet gjennom konsensus. Reaksjonen var derfor som forventet. Mantraet var at det som ble ytret, var feil, og at det ble ytret på feil sted. Det er imidlertid en underlig konklusjon, for med Vance sin forståelse av Europas trusler, var Sikkerhetskonferansen en selvsagt arena.

Vance sitt budskap ble oppfattet som et angrep på Europas kollektive politiske integritet. Han valset inn og trampet i klaveret og serverte et budskap som i Europa er blitt overlatt til røster som man gjennom indirekte hersketeknikker har forsøkt å stilne.

Vance tråkket imidlertid på noen usedvanlig ømme tær. 

Trump er den ubestridte sjefen

Flere har hevdet at det finnes divergerende røster i Trump-administrasjonen, og at vi må søke disse. Det er etter min mening en håpefull, men misforstått strategi.

Det vi opplever i USA nå, er noe helt nytt. Det er ikke noe som går over. La det være helt klart. Trump er den ubestridte sjefen. Vance er en lojal, reflektert og ideologisk visesjef. Trumps innsetting av lojalister gjør at divergerende røster ikke slipper til. Alt som skjer i amerikansk politikk, er sanksjonert av Trump og Vance. Det er derfor fåfengt å forsøke å snike seg inn bakveien. Det kan sågar være kontraproduktivt. 

Vi må ta tyren ved hornene og innlede en redelig dialog hvor vi viser til Norges fortrinn i vårt bilaterale forhold til USA. Vi må tilby noe USA trenger, og da er vi i en suveren posisjon. Vår strategiske geografiske plassering tilsier at vi har noe å selge som Trump ønsker å kjøpe. Vi kan oppnå et styrket samarbeid basert på Trumps forretningsmessige forståelse av internasjonal politikk. Vi må heller ikke glemme at vi, i motsetning til større land på kontinentet, har et omfattende forsvarsindustrielt samarbeid hvor det er høy grad av gjensidig avhengighet. 

Skal vi ta et oppgjør med egen politisk korrekthet, eller skal vi med åpne øyne risikere å la det transatlantiske forholdet til USA gradvis forvitre?

Christian Tybring-Gjedde
Stortingsrepresentant (uavhengig)

Europa må ta et valg

Enkelte har hevdet at Vance sin tale og Elon Musks kontakter med Europas politiske høyreside er å oppfatte som innblanding i europeisk politikk. Det må man gjerne mene, men vi kan ikke benekte at også norske politikere og medier gjør det samme i amerikansk politikk. Både dulgt og åpenlys latterliggjøring av Trump og framsnakking av den demokratiske presidentkandidaten Kamala Harris var en føljetong i forkant av presidentvalget. Den kollektive kritikken av Trump har fortsatt også etter valget.

Utfordringen Europa står overfor, er både delikat og alvorlig. USA spør seg selv hvilken interesse landet har av å ofre sine soldater for et kontinent som bedriver selvskading, og som USA oppfatter som illiberalt? Et kontinent hvor «woke» har tatt overhånd og meningsmangfold er fraværende.

Europa må ta et valg. Skal vi ta et oppgjør med egen politisk korrekthet, eller skal vi med åpne øyne risikere å la det transatlantiske forholdet til USA gradvis forvitre? Et tredje alternativ er selvsagt å avfinne seg med at det for fremtiden vil være et Nato uten USA, og at alliansen tar ansvar for egen sikkerhet på eget kontinent. Et slikt scenario vil imidlertid møte store utfordringer. Det amerikanske forsvaret er organisert basert på Natos basestruktur og beslutningsprosesser, nærværet i Europa er stort og amerikansk forsvarsindustri har sitt viktigste marked på vårt kontinent.

Jeg for min del deler Vance sitt syn på utviklingen i Europa, og jeg mener én av truslene kommer innenfra. Rekkefølgen er av mindre interesse. Truslene er imidlertid svært ulike og krever helt ulike tilnærminger. Den ene møter man med militær opprustning, den andre krever modige politiske vedtak.