Media svekker demokratiet når de forskjellsbehandler
Når allmennkringkasteren og andre medier som bør være talerør for mangfold i stedet promoterer et nytt parti med kjente profiler, skapes det en skjevhet i mediedekningen. Dette er ikke bra for demokratiet, skriver Eva-Elisabeth Larsgård.


Eva-Elisabeth Neumann Berg Larsgård
Stortingskandidat, Velferd- og InnovasjonspartietEnsomhet er et tema som fortjener mer enn å bare få fokus i valgkampen. Det fortjener en åpen debatt hvor alle partier – ikke bare de med mediekontakter – får muligheten til å forklare hvordan deres politikk påvirker ensomhet.
Når det gjelder Else Kåss Furuseth og Ensomhetspartiet, så er det ikke det at Furuseth er kjendis som er problemet, men at media gjør forskjell på folk.
Hvorfor skal ett parti med én profil få monopol på mikrofonen i ensomhetsdebatten?
Eva-Elisabeth Larsgård
Stortingskandidat, Velferd og Innovasjonspartiet
Det er svært prisverdig av Furuseth å sette søkelys på ensomhetens komplekse realitet, men når medier som NRK, VG, Dagbladet, KK og flere forsterker én stemme, risikerer vi å skape en annen form for ensomhet; den politiske ensomheten for mindre partier og de uten representasjon på Stortinget. Dette er ikke bra for demokratiet, da det kan føre til at viktige perspektiver og løsninger blir oversett.
Når allmennkringkasteren og andre medier, som bør være talerør for mangfold, i stedet promoterer et nytt parti med kjente profiler, skapes det en skjevhet i mediedekningen. Kritikken rettes derfor mot mediene som prioriterer kjendisenes innflytelse, fremfor å gi rom til mangfoldet av stemmer. Problemet med ensomhet reduseres til en enkel vinkling, mens tverrpolitiske løsninger som kan gjøre en forskjell, forblir usynlige.
Vi trenger systemendringer
Ensomhet er et samfunnsproblem som krever politikk på flere felt, fra helse til utdanning, boligpolitikk og arbeidsliv med mer. Vi trenger systemendringer som forebygger ensomhet før den utvikler seg til en krise.
Her savner jeg et viktig perspektiv fra Ensomhetspartiet. De har mye fokus på behandling av ensomhet, men lite på forebygging. Dette er en kritisk mangel. Forebygging handler ikke bare om å tilby tjenester når ensomheten har satt inn, men om å skape et samfunn der ensomhet ikke får fotfeste i utgangspunktet.
Hvorfor skal ett parti med én profil få monopol på mikrofonen i ensomhetsdebatten, mens andre, som har konkrete planer for hvordan rusomsorg, distriktsutvikling og arbeidsliv kan motvirke ensomhet, må kjempe for å bli hørt?
La oss ikke isolere verken problemet eller demokratiet. Ensomhet fortjener en helhetlig tilnærming, og det er på tide at alle stemmer blir hørt.
