Nobel-toppen foretrekker tause nominasjoner: – Begrunnelsen ligger i hemmeligholdet

Det første nobeldirektør Kristian Berg Harpviken gjorde da han kom på jobb i dag tidlig, var å hente frem en bøtte, og strø grus utenfor Nobelinstituttets ærverdige hus på Solli plass.

Det er nemlig stor gjennomfart av håndverkere på den gråhvite isen foran inngangen om dagen. Før Harpviken får tre inn i direktørkontoret, skal kontoret renoveres tilbake til sin første storhet, da instituttet først tok bolig i Henrik Ibsens gate i 1905.

Fra nyttår er det en eks-Prio-direktør, fredsforsker og gartner som nå skal legge til rette for at Nobelkomiteen får delt ut en av verdens viktigste priser.

– Får du noe bruk for gartnerkompetansen?

– Vi har jo en veldig liten hage rundt her, som trenger litt vedlikehold, så vi får skje. Men det er jo som med skomakeren, det er ikke jeg som vanner blomstene hjemme, sier Harpviken til Altinget.

Tvinner tommeltotter?

Altinget møter ham et par uker etter at han tok over direktørstolen fra Olav Njølstad. «For meg er dette drømmejobben», sa Harpviken da ansettelsen ble kjent i sommer. For få uker siden mottok den japanske organisasjonen Nihon Hidankyō Nobels fredspris, tradisjonen tro på Alfred Nobels dødsdag 10. desember. Og nå?

– Hva gjør dere nå? Tvinner tommeltotter?

– Nei, det er et godt spørsmål. Dette er jo en ekstrem-sesongpreget aktivitet. Det er et miljø som skal løfte sinnsykt tungt én uke, én gang i året, sier Harpviken.

Men såklart er det ting å gjøre i løpet av året. Nobel-året er tolv måneder, og krever sitt.

– Det aller viktigste jeg skal gjøre som Nobel-direktør er egentlig ikke å være direktør, men å være sekretær for den norske Nobelkomiteen. 

Det handler om å gi komiteen et godt kunnskapsgrunnlag, og sørge for grundige og gode utredninger av kandidatene. En Nobel-utredning er nemlig ingen enkel Google-sveip.

Foretrekker taus nominasjon

I disse dager nomineres kandidater. Enhver som har nominasjonsrett kan levere inn sine nominasjoner innen 31. januar.

Blant dem som kan nominere, er «medlemmer av nasjonalforsamlinger og nasjonale regjeringer», og det er ikke uvanlig at norske stortingsrepresentanter trer ut i pressen med sine nominasjoner. Som i fjor:

Abid Raja nominerer Jens Stoltenberg, Lan Marie Berg nominerer FNs generalsekretær, Bjørnar Moxnes nominerer BDS-bevegelsen og Dag Inge Ulstein nominerer Pave Frans.

Pene oppslag triller ut, men Nobelinstituttet selv er ikke allverdens begeistret for oppmerksomheten.

– Vi oppfordrer folk til å ikke si noe om at de har nominert. Vi publiserer ikke noen nominasjonsliste, og den vil jo være hemmelig i femti år, det er statuttfestet. Sånn er reglene, og sånn er reglene for hele Nobel-systemet, sier Harpviken.

– Hva er begrunnelsen for det?

– Begrunnelsen ligger i hemmeligholdet. Vi ønsker ikke å publisere det, og ønsker heller ikke at andre skal gjøre det. Men det er jo ikke et pålegg, og det er ikke sånn at om noen går ut og sier hvem de har nominert, så blir nominasjonen kjent ugyldig. Det er ikke noe ris bak speilet her. Det er bare en oppfordring til å respektere vår hemmelighetskodeks.

Lagde liste selv

PRIO-direktøren har som årlig tradisjon å presentere en liste over deres favoritter til årets fredspris. I åtte år var det Harpviken som presenterte denne listen. Til tross for at denne listen til tider leses som en del av Nobelkomiteens formelle arbeid, har den ingenting med komiteen å gjøre.

– Det er nok en idé om å fremme det man mener er gode saker og kandidater i samtiden, sier Harpviken og legger til:

– Så kan jeg trøste deg med at jeg stort sett har bommet, og det har også mine kolleger gjort. Det er ikke så lett å vite hva som skjer inni det komitérommet.

– Lyst til å gjette riktig denne gangen?

– Nei, nå har jeg sluttet å gjette! Halvinformert gjetting blir bare tull.

Verdens største hemmeligheter

– Og nå skal du inn i komitérommet, og være blant dem som forvalter noen av de største hemmelighetene i verden. Hvordan ser du på den oppgaven?

– Det er klart at jeg må vende meg til å leve med en større grad av hemmelighold enn jeg er vant til.

Han forteller at han har vært sikkerhetsklarert i perioder, og underlagt strenge taushetskrav, som da han satt i regjeringens utvalg som skulle evaluere Norges innsats i Afghanistan mellom 2015-2016.

– Men det er klart at i denne jobben er det mer av det. Det har jeg tenkt en del på.

– Man sier ikke noe i offentligheten, det er ganske åpenbart, men det er også en bevisstgjøring på hva man snakker om og ikke med sine nærmeste og venner.

Tror på fredsprisen

Han hadde vel takket nei til jobbe om han ikke gjorde det, men Harpviken står stødig i sin tro på viktigheten av Nobels fredspris.

– Hva mener du Nobelprisen er i 2025?

– Altså, hva Nobelprisen er... Det er jo først og fremst definert i Alfred Nobels testamente.

Harpviken drar gjennom testamentets tre betingelser for tildeling. Prisen skal gis til den som fremmer fredskongresser, nedrustning og «nasjonenes forbrødring.»

– Kritikken mot fredsprisen har vært at det er et slags vestlig politisk verktøy. I en tid hvor sannhetsbegrepene blir mer og mer relative og de store landenes narrativ er såpass motstridende - finnes det fortsatt et rom for en fredspris som er nøytral?

– Ja, det mener jeg absolutt, og jeg tror kanskje fredsprisen er viktigere enn noensinne. Jeg er ikke uenig i din beskrivelse av verdensbildet, jeg er også dypt bekymret for veldig mange utviklingstrekk i vår samtid. Mange av fredsgevinstene vi realiserte etter enden på den kalde krigen, er enten truet eller i ferd med å forvitre rundt oss. Det er en veldig alvorlig situasjon.

– Historisk er det ikke noe tvil om at prisen har hatt et veldig vestlig preg. Men ser du på prisene de siste ti eller femten årene, er ikke det så tydelig. Det tror jeg overrasker mange. Man tenker at i den situasjonen vi er i nå, vil man ende opp fort med å gi prisen bare til Skandinavia og likesinnede land. Men slik viser det seg ikke at det er i praksis.

I fjor var det som kjent atomnedrustningsaktivistene i Nihon Hidankyō, som vant fredsprisen. Året før var det iranske menneskerettighetsaktivisten Narges Mohammadi. Og året før der igjen var det det Ales Bjaljatski, belarusisk menneskerettighetsaktivist, som vant.

Mener fryseboks-utnevnelse var sunn

Det varierer fra år til år hvor mye rabalder det blir rundt enhver fredspris-tildeling. Men at utnevnelsene kan skape bråk, har historien slått klart fast. Da Nobelkomiteen ga prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiabo i 2010, ble det et dramatisk vannskille i diplomatiske relasjoner mellom Norge og Kina.

Kina plasserte Norge i den famøse fryseboksen, og stanset handel med Norge inntil en normaliseringsavtale ble underskrevet i 2016.

– Jeg tenker at prisen til Liu Xiaobo var en pris som nok var ganske sunn for hele det offentlige Norge. Det tvang frem en bevisstgjøring om Nobelprisens uavhengighet. Den var ikke like morsom for alle, den bevisstgjøringen. Men sett fra vårt synspunkt, var det en viktig og positiv effekt at det ble veldig tydelig at den norske Nobelkomiteen er uavhengig, sier Harpviken.

For komiteens uavhengighet kan være en krevende øvelse i statsvitenskapelige teknikaliteter å forstå. Nobelkomiteen velges av Stortinget, den skal reflektere styrkeforholdet mellom partiene, før komiteen selv velger leder og nestleder.

Og deretter jobber komiteen uten innblanding.

– Det offentlige Kina har vel fortsatt ikke helt akseptert at den er uavhengig. Men det er en ganske åpenbar analyse at hvis det politiske Norge hadde hatt kontroll på Nobelinstituttet og Nobelkomiteen, så hadde ikke den prisen gått til Liu Xiaobo, for det var ikke i Norges interesse. Det er sjelden man har så entydige analyser som det, men den mener jeg er ganske udiskutabel.